Idag er det 50 år siden misnøye blant arbeidere i Øst-Berlin kulminerte i et opprør som sovjetiske soldater knuste.
Da Sovjetunionens mangeårige diktator Josef Stalin døde i mars 1953 ble håpet vekket i hele Østblokken, men det kom mest synlig til uttrykk i Polen og Øst-Tyskland. Men sovjetiske tropper slo ned alle tilløp til demonstrasjoner. Det var for tidlig med liberalisering.
I DDR (den tyske demokratiske republikk), bonde- og arbeiderstaten, ble bønder og arbeidere stadig mer misfornøyde. I dagene før 17.juni ble det demonstrert med krav om forandringer. Den østtyske ledelsen klarte ikke å håndtere demonstrasjonene – og det endte med at sovjetiske tropper ble utkommandert for å slå ned det som efterhvert fortonet seg som et opprør. Dette var DDRs første krise, og ledelsen besto ikke prøven.
I Vest-Tyskland ble Berlins gamle hovedgate Unter den linden i de vestlige sektorer av den delte byen omdøpt til 17.juni-gaten. Et minne om og heder til dem som forsøkte å trosse det røde diktaturet.
Oppstanden i juni 1953 pekte fremover mot Berlinmuren i 1961. Da innbyggerne i bonde- og arbeiderstaten forsto at de hadde lite å hente, samtidig som Vest-Tyskland dro fra i materiell velstand, begynte de å rømme. Det gjorde ikke opprørerne i 1953. De trodde på forandring innenfra. Til det var for sent.
Under 40-årsfeiringen i 1989 for DDR som stat ropte «feirende» østtyskere «Gorbi, hjelp oss» til den populære gjesten fra naboen i øst, Mikhail Gorbatsjov. Den aldrende statsleder Erich Honecker var lite blid. Samtidig ble det demonstrert i stadig flere byer. Da Muren ble åpnet 09.november 1989 forble de sovjetiske troppene i sine kaserner. Uten dem var kommunistledelsen i DDR fortapt. 36 år efter 17.juni-oppstanden var DDR-borgerne endelig frie.
