Bruråsutvalget har lagt frem sin ”dom” over medienes omtale av Tore Tønne. Samtidig har Ivar Hippe kommet med en bok om samme tema, ”Mektig og avmektig. NHO-president Jens Ulltveit-Moe har gjentatt sin kommentar om at Dagbladet begikk et karaktermord på Tønne, som resulterte i hans selvmord. Liberaleren kommenterer debatten.
Det er blitt en sannhet i kjølvannet av Tønne-saken i desember at mediene fokuserte for sterkt, for ensidig og unyansert og at Tore Tønne ble dømt uten mulighet til å forsvare seg. I kjølvannet av Brurås-rapporten har tunge aktører i norsk samfunns- og næringsliv luftet tanken om en stiftelse til beskyttelse av ”medieofre”. Og media ser nå advarende pekefingre fra alle kanter.
Hva vet vi egentlig om det reelle innholdet i saken? Hadde Tønne lovstridig mottatt efterlønn for sin jobb som statsråd samtidig med lønn fra Røkke-sfæren? Det får vi ikke svar på. Økokrim tok ut tiltale mot Tore Tønne, men denne ble automatisk henlagt da den tiltalte døde.
Kari Breirem i advokatfirmaet BA-HR ble en norsk ”Whistleblower”, som ble tvunget til å gå fra jobben, og som skal h a blitt truet av ”torpedoer”. Om dette var personer med balltre og lignende, eller mektige menn i mørke dresser og paragrafer i kofferten er ukjent.
Kjell Inge Røkke, en stadig mektigere og rikere mann i norsk næringsliv, skal ha truet Dagbladet med en annonsekampanje, og stadig vært på telefonen til journalister og redaktører med trusler og kjeft.
Det er åpenbart at Breirem og Dagbladet kom mektige personer for nær i sin dekning av Tønne-saken. Kanskje er dette den egentlige kjernen i saken. Tønnes eventuelle lovbrudd var kanskje en bagatell sett opp mot den kulturen som er blitt avdekket. Mektige personers trusler, Breirems moralske karakter som turde å si ifra da hun oppdaget noe hun mente var uregelmessig, og hvordan ulike personer og miljøer finner det opportunt å kaste seg på bølgene og surfte med, er interessante sider ved saken.
Vi skal heller ikke glemme behandlingen av Kontrollkomiteens leder, Ågot Valle (SV), som førte til at hun ble sykmeldt. Kanskje kunne hun valgt et bedre tidspunkt for sitt utspill, men uten substans var det overhodet ikke.
Dagbladet blir kritisert for å ha hatt for mange, for personfokuserte oppslag over en kort tidsperiode, og ikke å ha sjekket sakens fakta grundig nok, samt ikke å ha gitt Tønne mulighet til tilsvar. Skal vi tro avisen, ønsket ikke Tønne å gi noe tilsvar, før saken var ferdig efterforsket av Økokrim. Det er et greit nok standpunkt at man ikke prosederer saken i mediene. Men da har man tatt et aktivt valg. Dette kan ikke berøve mediene muligheten for fortsatt fokus.
Kjell Inge Røkke har fått redigere et intervju med seg selv til minste detalj i norske mediers flaggskip; Dagsrevyen i NRK. Har man slik makt og innflydelse som Røkke har, må man tåle å bli kikket i kortene. Det som så langt har kommet frem i sfæren Røkke, BA-HR, Tønne, Breirem ser ikke pent ut. Røkke kan ikke true seg til servilitet.
Vanlige personer som mistenkes for brudd på regler vedrørende trygdeutbetalinger etc. ekspederes i ekspressfart gjennom rettsvesenet. Her er det ingen nåde. Hvorfor skulle det være forskjell på vanlige folk og Tore Tønne, fordi han hadde vært statsråd og jobbet i Røkke-sfæren? Forskjellen mellom kong Salomo og Jørgen Hattemaker er en relevant side i dekningen av denne saken.
At tunge samfunnsaktører skal sette i gang en stiftelse for å bistå ”medieofre” vitner om liten innsikt i egen rolle. Toppene i samfunnslivet må regne med større oppmerksomet fra media enn menigmann. Spesielt fokus vil det naturlig nok bli på hvordan man utøver den makt og innflydelse man får ikraft av slike roller, og hvordan forholdet til personlig etikk og lovverket er.
”Karaktermord” er den sterke betegnelsen Jens Ullveit-Moe bruker om Dagbladet. Men ingen får vite om Økokrims siktelse ville ført til domfellelse. Og Tønnes handlingsmønster har ikke bidratt til noen oppklaring. Røkke omtalte Tønne som en ”hedersmann”. Heller ikke Røkke har autoritet til å utstede vandelsattester som frikjenner i domstolene.
Liberaleren skal gå med på at i vår tabloide hverdag kan noen hver føle medienes søkelys som sterkt, intenst og vanskelig. Men vi vil advare mot at media påtvinges andre restriksjoner enn Vær Varsom-plakaten. Den bør mediene til gjengjeld skjerpe sine journalister i bruken av.
I det som er kjent som Tønne-saken er det altfor mange ubesvarte spørsmål til å trekke noen klare konklusjoner. Når dette er sagt har vi forståelse for den sorg og det ubehag som er påført Tore Tønnes pårørende.
