Foran helgens landsmøte i regjeringspartiet KrF, vurderer partilederen å bryte med partner Høyre ved valget i 2005, avhengig av om de fortsatt er i regjering sammen. Dårlig samlivsmoral av Svarstad Haugland, mener Liberaleren. Som også tror KrF vil havne på venstresiden efter 2005-valget.
KrF er Norges moralpoliti-parti. Der finnes partiet for dem som ikke bare vil fortelle folk hvordan de skal bruke sine penger, men spesielt for dem som mener å vite hvilke samlivsformer som er best for alle, hvordan barn bør oppdras, spesielt hvordan livssyn og evt. religiøs tro skal formidles, og hvordan vi bør bruke fritiden vår – spesielt søndagene. I KrF belærer man gjerne andre om hva som er best for deres liv.
I politikken befinner KrF seg nå i et ekteskap, med KrF og Venstre. Det er inngått en skriftlig avtale på ekteskapet. Da er det forunderlig at KrF-lederen foran helgens landsmøte sier at partiet om 2 år vurderer å finne seg ny partner, avhengig av om dagens ekteskap er oppløst.
Hvordan ville KrF’erne reagert hvis vanlige folks samlivsmoral kunne uttrykkes på samme måte: Jeg vurderer å finne meg en ny partner om et par år, hvis da ikke fortsatt er gift.
Dette minner om det danske politiske prinsippet: Man har et standpunkt til man får et nytt. KrF har altså omskrevet dette: Man har en regjeringspartner til man finner en ny. Også KrF bekjenner seg nå til seriemonogamiet, også i organisert samliv.
Dette gir Liberaleren grunn til å filosofere litt over KrFs plassering i det politiske landskapet. KrF er det Kåre Willoch kaller et særinteresseparti og et utgiftsparti. Så langt har partiet plassert seg blant de ikke-sosialistiske partiene. Dette skyldes ikke den økonomiske politikken, som ligger godt til venstre i landskapet, men verdispørsmålene: Synet på samliv, homofiles rettigheter, kristen formålsparagraf i barnehaver og skoler, skille kirke/stat, synet på alkoholpolitikk, åpningstider, forbruksmønster etc. KrF er et reguleringsparti, og et parti for stort offentlig forbruk – og kunne således plassert seg godt ute på venstresiden. Men de områdene der KrF vil regulere (verdispørsmål), er de uenige med venstresiden. Vanligvis har der fått større gehør i Høyre, FrP (mer efter 94-splittelsen), og delvis i Venstre.
Nå kan ikke liberale og konservative holdninger i verdispørsmål rubriseres som ”til venstre” eller ”til høyre”. Begge holdninger finnes på begge sider av streken i det politiske landskapet. I Høyre, Venstre og delvis i FrP finnes det nå verdiliberale standpunkter en masse. Ap er derimot blitt mer verdikonservativt, dog ikke som KrF.
Da Liberaleren kommenterte valgresultatet i 2001, mente vi at Stortinget spesielt i økonomisk politikk hadde flyttet seg et godt stykke til høyre – avhengig av hvordan KrF plasserte seg. I regjering med Høyre og Venstre, støttet av FrP ville KrF bli bundet til høyresiden. Dette premisset stemmer for Samarbeidsregjeringen, men problemet er at FrP har beveget seg til venstre i den økonomiske politikken (offentlig forbruk, offentlig eierskap og næringspolitikk) og i fordelingspolitikken (barnehaver). Så den regjering som utfra partiprogrammene er en sentrumsregjering er plutselig blitt høyresiden i Stortinget (pga. FrPs venstrevri). Og KrF trives bare sånn måtelig på høyrefløyen.
Høyre (og Venstre) har ikke klart å formidle til KrF at svaret på alle utfordringer ikke er ”mer penger!”. Derfor mistrives KrF i Samarbeidsregjeringen. Rasjonalisering, konkurranseutsetting og privatisering er ikke KrFs primærsyn, knapt nok sekundært. De vil helst fordele goder, og styre folk – ikke endre systemene slik at folk opplever forandringer (som de oftest definerer som utrivelige).
I KrFs velgerskarer er nøysomhet et positivt ladet begrep. Men KrF har aldri lært seg nøysomhet med andre folks penger. Hvis Samarbeidsregjeringen sprekker eller faller før 2005, vil KrF måtte ta et avgjørende valg ; er verdispørsmålene (se over) så viktige at KrF ikke kan inngå et formalisert samarbeide med Ap? Eller er fordelingspolitikk og offentlig styrt forbruk det mest grunnleggende i politikken? Hvis svaret på siste spørsmål er ja, vil KrF mest trolig bevege seg i retning Ap ved valget i 2005. En viss ”karantene” vil det tross alt være dersom regjeringen oppløses i perioden.
Liberaleren er redd FrPs venstrevri vil bevege KrF i samme retning, og verdiliberaliseringen i de øvrige ikke-sosialistiske partiene vil slå ut til fordel for en venstrevri i KrF. I verdisakene vil KrF uansett være i mindretall, og selv i regjeringsposisjon er sjansen for å få andre partier til å bøye seg for KrF-standpunkter i slike saker liten. Da kan fordelingspolitikken bli det viktigste kriterium for KrF når de velger side, og så kan de håpe på at verdispørsmål blir en flytende faktor som kan påtvinge verdiliberale regjeringer nederlag i Stortinget.
Dermed vil det ikke hjelpe at Sp mistet vippeposisjonen i 2001. I 2005 kan høyresiden i Stortinget være mindre enn på mange år, ikke fordi velgerne er blitt borte, men fordi flere partier har endret sin plassering. Høyresiden vil da bestå av Høyre og delvis Venstre.
Liberaleren beklager utviklingen; både av FrPs venstrevri, og av Høyre og Venstres manglende pedagogiske evner overfor KrF, og av KrFs holdning om at ”det enkleste er mer penger!”.
Hva skal vi som vil ha mindre stat, mer frihet – og leve våre liv i fred for andres innblanding og moralske pekefinger gjøre frem til 2005?
Den fremtiden som så så positiv ut i september 2001 ser adskillig mørkere ut nå.
En regjering med Kristin Halvorsen som statsminister, Jens Stoltenberg som finansminister, Svarstad Haugland som familieminister, og Åslag Haga som utenriksminister er et begredelig fremtidsscenario.
