For noen dager siden uttrykte Aftenposten at Norge fortsatt må kjempe mot Sellafiled-anlegget. Helt siden Børge Brende inntrådte som miljøvernminister, har han vist en nærmest sosialistisk nidkjærhet i sin kamp mot atomanlegget i Sellafield. Spesielt er Brende bekymret for utslippene av Technetium 99 (Tc99). Mobiliseringen må skyldes en nærmest blind tro på at han gjennom denne saken kan fremme norske fiskeriinteresser – eller kan det være andre beveggrunner?
«Opprør i Lofoten mot Sellafield» og «Frykter for fiskerinæringen» er bare to av overskriftene som har preget avisene i forbindelse med Sellafield-saken. Det er forståelig, på bakgrunn av hvordan saken fremstilles for folk gjennom nyheter. Det er ofte mengden informasjon som påvirker markedets meninger, ikke de reelle forhold.
Sellafield er en simpel sak for Regjeringen å markere sitt miljøengasjement på. Selv om det ligger betraktelig politisk tyngde bak Brendes utspill, er det stor faglig uenighet i vitenskapsmiljøene om hvor farlige eller ufarlige utslippene er. De totale utslippene fra Sellafield var på 1970- og 1980-tallet vesentlig høyere enn i dag, uten at dette førte til høylydte protester fra myndighetene den gang. Etter Tsjernobyl-ulykken er radioaktivitet blitt sett på som noe farlig og menneskeutryddende. Noe som er skapt av en uskjønn forening av skruppelløse forskere og kapital. Faktum er imidlertid at vi lever i «et hav» av stråling. Det er radioaktivitet i fjell og jord, i vannet vi drikker og i luften vi puster. Strålekildene som omgir oss er mange, og mye tyder på at det om vi bor i et mur- eller trehus vil påvirke mengden stråling vi mottar mer enn Sellafield.
Mange er ikke klar over at menneskene fra naturens side er radioaktive. Et voksent menneske har hele tiden mellom 5000 og 7000 becquerel fra radioaktive grunnstoffer i kroppen. Den interne strålingsdosen ligger på rundt 0,37 millisievert per år. Faktisk så er det vitenskaplige rapporter som indikerer at små stråledoser kan stimulere cellevekst, og ikke minst stimulere cellenes reparasjonsmekanismer. I 1994 kom FNs vitenskapelige strålekomité, UNSCEAR, med en rapport der de spesielt tok opp den forskning som viser at små stråledoser kan ha en positiv helseeffekt. Dette har i mange år vært et heftig debattert emne, og i mangel på eksperimentelle data om effekten av små doser, har den internasjonale strålevernkomité valgt en konservativ linje. Det er så langt ikke funnet bevis for at stråledoser under 200 millisievert generelt øker kreftrisikoen. Dette er en stor dose, den tilsvarer 50-100 ganger normal bakgrunnsstråling, eller ca. 1000 ganger den grensen som er satt for utslipp fra anlegget i Sellafield.
Ingen er uenig i at radioaktivt utslipp i Nordsjøen er uønsket, men fokuset på alvorligheten av disse utslippene er kraftig overdrevet. Det bidraget Tc99 gir til radioaktiviteten som finnes i havet er minimalt, og må illustreres for at folk skal forstå hvor lite det er: Mens Tc99-nivået i havvann er estimert til ca. 8,5 becquerel per kubikkmeter, er radioaktivitet i levende menneskevev ca. 100 000 per kubikkmeter. Litt forenklet kan man altså si at et menneske er 10 000 ganger mer radioaktivt enn den radioaktiviteten Tc99 bidrar med i havvann. Dessuten er den naturlige strålingen i Nordsjøen 12 000 becquerel per kubbikkmeter. Dermed utgjør Tc99 godt under en promille av den naturlige strålingen i havet. Spørsmålet melder seg: Er det reelt grunnlag for den harde kritikken mot Sellafield? Er kritikken basert på god argumentasjon? Er den forankret i radiobiologisk kunnskap?
Hvordan Tc99 virker i den biologiske næringskjeden og hva det vil si for fisken, vet man svært lite om. Men med dagens kunnskap er det mye som tyder på at andre miljøsaker er av større viktighet. For eksempel vil reduksjon av radongass i hus ha en mye større innvirkning på folks helse enn stenging av Sellafield-anlegget. Technetium er et svært ugiftig stoff som har en utstrakt bruk i medisinsk diagnostikk nettopp delvis på grunn av sin lave kjemiske giftighet. I diagnostikk brukes kilder av Tc99m på mange hundre millioner becquerel i hver undersøkelse. Vi foretar over 50 000 slike undersøkelser i Norge hvert år. Videre er Tc99 vannløselig, og det vil etter kort tid skilles ut av menneskekroppen.
Det stemmer at det er målt relativt store mengder radioaktivitet i hummer. Verdier som er regnet ut fra måling av hummer ved Fredrikstad, har vist seg å ligge 50 prosent høyere enn EUs tiltaksgrense for sjømat, som er 1 250 becquerel. Men kan dette skyldes Sellafield? Flere hummere som ble gitt til Bellona i slutten av 2001, er blitt levert til Statens strålevern for radioaktivitetsanalyse. Bellona mottok resultatene og kunne dokumentere at hummeren er radioaktiv – som all sjømat er. Hummerne kom fra området utenfor Kvitsøy i Rogaland. Til sammen var det seks hummere, en hun og fem hanner. Den høyeste aktiviteten ble målt i hunhummeren og var på 33 Bq/kg (våtvekt). Den høyeste aktiviteten i hanhummeren var på 13 Bq/kg. Gjennomsnittet av alle seks prøvene ligger på 11 Bq/kg. Men hvor mye har dette å si for helsen? Dersom man tar utgangspunkt i at en hummer inneholder 42 Bq/kg – som blir nevnt i debatten av Sellafield-motstanderne -, må man ha et årsinntak på 150 tonn hummer for å oppnå en strålingsdose som de naturlige strålingskildene gir oss i løpet av et år. Den dietten vil man antagelig bli syk av, men ikke på grunn av strålingen fra Sellafield.
Det er fristende å mistenke norske myndigheter, med miljøvernministeren i spissen, for å dreie fokus over på et tema som er lett å angripe, kanskje for å vise at man tar ting på alvor, få fokus vekk fra skader fra oljeutvinning, eller bevise sin vilje til å gjøre noe. Mange lider av frykt for stråling (radiofobi), så jeg har problemer med å se hvorfor myndighetene spiller på folks frykt ved å hevde at Sellafield utgjør en trussel for liv og helse. Brende har uttrykt bekymring for at utenlandske kjøpere kan finne på å slutte å kjøpe norske sjøvarer dersom utslippene fortsetter. Men med sin iver etter å stoppe Sellafield signaliserer han at norske myndigheter faktisk mener at forurensningen er farlig. Er det da rart hvis kjøpere av norsk fisk etter hvert spør seg hva de får?
Spørsmålet om hvordan man kan hindre radioaktivt utslipp er et av de mest interessante spørsmålene innen liberalistisk teori. Personlig heller jeg mot en løsning der eiendomsretten får en større betydning enn det den har i dag, og at den som får den radioaktive belastningen får en kompensasjon fra gjerningspersonene. Rettspraksis på et fritt marked vil legge føringer for erstatningsbeløp, og det vil bli klarere linjer for hva som vil være tillatt og om man er villig til å betale noe for å forurense litt. Uansett bør bransjen selv få større handlerom til å avtale hva som skal være lovlig, og vitenskapsmiljøer bør legge premissene for debatten – ikke markeringskåte politikere.
