Carl I. Hagens visjoner for Norge er gammelt, sosialdemokratisk slagg fra Nordlis og Kleppes tid på 1970-tallet. Men han fremla dem med samme glød som en nyomvendt. Dermed har Carl I. Hagen bekreftet det Liberaleren har ventet på: Han har mistet troen på liberalismen, og konvertert til gammeldags sosialdemokrati. Han har nok ikke lest, men kanskje gløttet i Rune Slagstads verk ”Nasjonale strateger”?
En annerledes landsmøtetale, er omkvedet i media. Ingen utskjelling av politiske motstandere. Ingen glansnumre om eldreomsorg og innvandringspolitikk. Hagen tar for alvor fatt på avviklingen av sitt eneveldige regime i FrP. Derfor presenterer han sine visjoner for fremtiden. Dag til dag-politikken blir for smått når Carl I. Hagen skal skrive seg inn i norsk historie med gullskrift.
Liberaleren har gang på gang siden stortingsvalget 2001 dokumentert at FrP går til venstre i valg av politiske løsninger, med familiepolitikk (barnehaver), næringspolitikk og offentlig forbruk som de mest talende eksempler. De visjonene Hagen presenterte i går, for næringspolitikk, utdannelse, forskning, og nyskapning – hamret inn Liberalerens poeng om venstrevri med femtoms spiker. Media må gjerne hevde at Hagen vil fremstå som nasjonal strateg. Liberaleren må spørre: Er det nødvendig å bruke velprøvede oppskrifter fra 1970-tallet for å bli en strateg for 2000-tallet?
Med sin nyomvendte tro på statlig styring, innsats og dirigering av penger og andre virkemidler er Carl I. Hagen, den forhenværende liberalisten, i solid norsk tradisjon. I Rune Slagstads verk ”De nasjonale strateger” (Pax, 1998) er det en gjennomgående linje fra nasjonens fødsel i 1814 at troen på staten som tilrettelegger og utvikler er sterk. Både i embedsmannsstaten (1814 – 1884), Venstre-staten (1884 – 1945) og sosialdemokratiet (1945 – 1981) var denne tankegangen dominerende. Det er først de siste 20 år vi kan se et skifte i norsk politikk.
På 1970-tallet fikk norsk høyresiden inspirasjon fra Nobelprisvinnende Chicago-økonomer og tenketanker i USA og Storbritannia. Men også av Anders Langes folkelige opprør mot statlig styring. Historikeren og SV’eren Berge Furre har sagt at i Willoch-perioden (1981 – 1986) ble sosialdemokratiets virkemiddelapparat demontert. Og Gro fortsatte med dette i sin periode (1986 – 1996), med et trist unntak for sosialiseringen av bankene. Selv om statens omfang og kontroll ikke ble redusert, ble virkemidlene kraftig endret. Bedriftsøkonomi kom inn som rettesnor selv i offentlige monopoler, og nå avvikles disse et for et.
På 1990-tallet har Høyre blitt virkelig radikale i sin tro på markedet, og mistro til staten. Norske konservative har aldri vært særlig preget av mistro til staten. Men det begynner å hjelpe. Med SP ute av sin vippeposisjon efter 2001-valget, var det flere enn Liberaleren som øynet håp for virkemidler som får Willoch-regjeringens reformer til å virke puslete. Men ingen av oss hadde for alvor trodd at FrP skulle fylle tomrommet efter SP. Nå er det ingen tvil. Hagen har bekreftet vår verste frykt.
Liberaleren vet at det i FrP finnes mange som ikke liker partiets stadig rødere farve. De føler at Carl I. Hagen og Siv Jensen med barnehaveforliket kuppet FrPs familiepolitikk. Det finnes en opposisjon, som tør si ifra, men Hagens virkemidler mot annerledestenkende skremmer dem fra offentlig å ta avstand fra sosialdemokratiseringen av FrP.
I FrP er det stadig misnøye med at partiet ikke får uttelling for sin styrke, med en plass i regjeringen. Og det er Høyre og KrF partiet tross alt vil i regjering med. Den viktigste innvendingen mot å ta FrP inn i varmen, er partiets ustabilitet. Det er umulig å vite hva partiet står for fra en dag til den neste. Å lese partiprogrammet hjelper lite, for efter 1994 er dette dokumentet null verdt. Det er bare til pynt.
Arkitektene bak Samarbeidsregjeringen må rive seg i håret når Carl I. Hagen klager over mangelen på politisk gehør hos regjeringen. Saken er nemlig at hvis FrP hadde latt være å gå til venstre ville partiet aldri kunnet notere seg for så mange og store seire for årelange standpunkter som i et konstruktivt samarbeid med Bondevik II. Nå får FrP i stedet noen symbolske seire ved samarbeid med AP/SV. Med standpunkter som aldri har vært stuerene i FrP. Det er blitt viktigere å plage regjeringen for ikke å gi FrP det de vil ha (presidenten i Stortinget og plass i regjeringen) enn å oppnå gjennomslag for standpunkter FrP har hatt i det meste av sin levetid.
I motsetning til Willochregjeringen, der FrP alltid gikk noen grader lenger til høyre, men ikke trengtes for å skape flertall, og Syse-regjeringen, der Sp satte bremsene på og tilslutt oppløste regjeringen, kunne FrP stille vilkår for samarbeid med Bondevik II – hvis partiet da faktisk er interessert i å få gjennomført sin programfestede politikk. Lite tyder på det.
Når FrP stadig forandrer politikk, og så klager over mangel på gjennomslag, er det grunn til å spørre om de tror at andre partier ikke ser inkonsekvensen i FrPs stadige kursskifter. Regjeringspartiene bør snart stille hver eneste FrP’er som klager over lite gehør og gjennomslag følgende spørsmål: Hvilke standpunkter er det egentlig FrP vil ha gjennomført; de som står i partiprogrammet – eller de daglige frieriene til Ap og SVs tradisjonelle standpunkter og velgere?
Carl I. Hagen skal bli nasjonal strageg, og oppfylle den politiske venstresidens drømmer om igjen å rehabilitere statens rolle som industribygger og eier av naturressurser. Media bør ta en kikk på forrige gang Hagen ikledde seg rollen. I 1989 nådde FrP toppen med en gjennomarbeidet systemkritikk av nettopp sosialdemokratiet, dets mål og virkemidler. Partiet fremla et helhetlig alternativ; en liten men effektiv stat som konsentrerer seg om statlige kjerneoppgaver i tråd med liberalismen, men tilpasset en moderne tid. Troen på markedet og på menneskets rett til selv å definere sitt liv og sine behov skulle erstatte den altomfattende staten. Politiske motstandere bør konfrontere Carl I. Hagen med hans kritikk av sosialdemokratiet og spørre ham om han tok grundig feil i 1989, og tar avstand fra de virkemidlene han den gang tok til orde for.
Hagen vil fremheve at Norge har forandret seg. Det eneste som har forandret seg er at statsgjelden er betalt, og Norge har penger på bok. Men staten har like stort omfang som den gang, og like mange virkemidler til rådighet. De samme virkemidlene har vært ibruk i hele denne perioden – uten at forholdene er blitt så mye bedre. Burde ikke Hagen da forsterke sin kritikk av sosialdemokratiske virkemidler – istedenfor å bruke de samme virkemidlene selv? Burde han ikke omfavne en regjering som tar hans egen politikk på alvor – istedenfor stadig å spenne ben for den?
Carl I. Hagen har mistet troen på liberalismen. Og han er like troløs mot sine standpunkter som alle populister og opportunister alltid er.
Vi går ut fra at han tar konsekvensen – og sørger for å avvikle FrPs ankerfeste til liberalismen, slik den står i partiprogrammets punkt 1. ved første naturlige mulighet; når neste partiprogram skal vedtas i 2005. Da har FrP – i det minste på papiret vært Norges liberalistiske parti – i 20 år.
Så kan ekte liberalister ta over, når Hagen ikke lenger tror på ideologien han har programfestet å bekjenne seg til.
