For de som måtte ha tvilt på at røyking fører til impotens, bør norske røykeres manglende reaksjon på det nylig vedtatte totalforbudet mot røyking på serveringssteder, inkludert nattklubber, barer og brune buler, kunne tjene som et endelig bevis.
Baywatch-kulturen fra det lykkelige California, med sin fascistoide dyrking av de unge, friske, blonde men solbrune kropper, og forakt for en hver hentydning til intellektuell virksomhet, må ha erobret oss alle, eller snarere kanskje spredt seg som en umerkelig, snikende pest, lik en kreftsvulst i lungen, slik at all motstandskraft er knekt i utgangspunktet.
I alle år har jeg vært en fredens mann. I alle år har jeg ment at røyking på ingen måte bør tillates over alt og uten videre, og følt sympati med mennesker som med eller uten diagnose føler seg sterkt plaget av andres røyking. I alle år har jeg blitt trekt med ut av kafeenes ikkerøyk-avdeling av ikke-røykere, “for at alle skal føle seg vel.” Kanskje er det på dette siste punktet at jeg har vært for ettergiven. Hadde ikke-røykerne konsekvent rettet sin etterspørsel etter serveringstjenester inn mot røykfrie bord og, etter hvert, røykfrie serveringssteder, ville de i dag hatt en flora å velge mellom. Spørsmålet som tilhengerne av det nylig vedtatte totalforbudet må forholde seg til, er hvorfor det vidunderlige markedet – som i andre sammenhenger pleier å ha en sterk stilling i Baywatch-California og etter hvert også her til lands – ikke anses skikket til å løse problemet med “røyk eller ikke-røyk:” Enten feilvurderer bransjen systematisk kundenes preferanser, hvilket ikke er særlig sannsynlig, eller også er det slik at store deler av den ikke-røykende kundemassen er mer likegyldige til saken enn det er politisk korrekt å innrømme her hos oss.
Imidlertid handler ikke dette primært om økonomi, men om kultur.
Røykfrie barer er finfine greier, i likhet med alkoholfri vin og platonsk kj ærlighet. Hvis man imidlertid ikke innser behovet for de etter mitt syn langt mer sympatiske røykfylte barene, hvor selv innbarkede røykere gisper etter pusten, har man etter mitt syn ikke skjønt filla av hva en bar, nattklubb eller “brun bule” er. Disse etablissementene fyller en vital sosial funksjon som møteplasser, varmestuer, deppe- og sjekkesteder på tvers av sosiale skillelinjer, kort sagt åpne arenaer i det offentlige rom, der det må være størst mulig armslag for individuell utfoldelse, hva enten man liker (tar skade av) denne utfoldelsen eller ikke. Det post-moderne samfunnet er heterogent; hver og en må ta sine egne valg, definere sin egen livsstil, og i størst mulig grad ha muligheten til å handle deretter. I det politiske Baywatch-Norge anno 2003 svarer man på dette gjennom å gå i motsatt retning; gjennom å tvinge tradisjonelt akseptert atferd (røyking) ut av det offentlige rom. Muligens går verden fremover, men ikke i vårt fascistoide Helse-Norge.
Mer enn noe annet sted i Europa er det her til lands lett å kaste seg på en “antirøyk-bølge” ut fra en forestilling om at vi alltid må være for det gode og mot det onde. Røyking – og kanskje også passiv røyking – øker risikoen for kreft og hjertesykdom, altså må da ethvert godt menneske være mot røyking, eller i hvert fall inntil videre søke å begrense denne mest mulig? En slik korstogsmentalitet er et ektefødt barn av en fundamentalistisk protestantisme, en religiøs retning som står sterkt i USA og, i hvert fall regionalt, i Norge. I resten av Europa er den langt på vei ukjent. Når jeg klager min nød overfor røykende og ikke-røykende venner i Europa, svarer de at “vel, når røykeforbudet hos dere kommer, så kan du vel bare sette deg i røyke-avdelingen, hva er problemet?” Totalforbudet er i høy grad et eksempel på bygging av annerledeslandet. Vel har Disneyland, California og muligens andre delstater i USA slått inn på denne veien tidligere, men hvor ellers i verden henter korsfarerne sine forbilder? På vårt eget kontinent er vi i hvert fall enestående, og slett ikke nødvendigvis i den positive betydning vi vanligvis knytter til dette ordet på norsk.
Den som bare er for det gode og mot det onde, vil for hvert onde han utrydder samtidig innsnevre grensene for det sosialt akseptable. For hvert onde som nedkjempes, dukker et nytt opp. Samfunnet blir progressivt mindre tolerant for de usunne, stygge, illeluktende avvikene det trenger for å kunne kalle seg åpent, tolerant og mangfoldig. Et eksempel på dette er de høylytte kravene om å “fjerne” stoffmisbrukerne fra “Plata” på Oslo S. – «gjør hva du vil med dem, men la oss slippe å se dem!» Et annet eksempel: Da røykerne for lenge siden ble tvunget ut av kontorene og ut på gata, oppstod forbitrelse hos enkelte på grunn av de stadige pausene i arbeidstiden og sigarettsneipene på fortauet. Da det kom opp askebegre ved inngangsdørene, ga dette “gal signaleffekt.” For min egen del har jeg fastslått at det ofte var de samme personene som hele tiden var utilfreds med situasjonen. Fra et rent medisinsk synspunkt er det mulig at røyking er galskap (det amerikanske psykologforbundet – hvilket ellers – definerer faktisk røyking som en psykisk lidelse), men behovet for å kontrollere andres livsstil fortjener pinadø også en diagnose. Denne gangen er det stoffmisbrukerne og røykerne, neste gang er det deg.
Røykere og andre tilhengere av det åpne samfunnet, som er skeptiske til den tiltagende livsstilsfascismen som omgir oss, gjør klokt i hente livsvisdom fra Jens Bjørneboes forfatterskap, som mange av oss vil ha stiftet bekjentskap med i ungdommen. Her tegnes vidunderlige psykogrammer av både formyndermennesker og “små bjørner,” det vil si mennesker som er flinke til å lese sine bankbøker, men til lite ellers utover det å voldta sine husdyr og døtre i masochistisk frustrasjon over et ensrettet samfunn de selv har skapt. Bjørneboes psykogrammer setter oss bedre i stand til å forstå hvilke krefter som motiverer bakmennene bak vår nye røykelov, og gir ominøse hentydninger om hva vi har i vente.
Av: Lars H. Svennebye
