Idag er det 30 år siden en snart 29 år gammel næringslivsmann i Saga kino hørte det mangeårige politiske enmannssirkuset Anders Lange holde sitt livs politiske show – og lede liberalistiske strømninger inn i mer organiserte former; og skremme vettet av de etablerte politikerne. Idag, 30-årsdagen for Saga-møtet bør Carl I. Hagen be om unnskyldning for å ha forrådt idealene han så lenge kjempet for.
For den som har hørt lydbåndopptak av Anders Langes show i Saga kino fremstår det som uforståelig at han fikk over 100 000 stemmer 5 mnd senere, i stortingsvalget 1973. Men det fikk han, 5% av stemmene og 4 mandater på Stortinget. Det var de glade amatørers inntog på Løvebakken – i et valg som forøvrig var preget av sterk venstrevind, idet SV fikk 16 mandater og mer enn dobblet så stor oppslutning som ALP.
Forklaringen er at mange velgere på høyresiden var lei. Av skatter, avgifter, offentlige inngrep, et byråkarti som tilsynelatende vokste uten hemninger og grenser. Politikere som med største selvfølge fattet vedtak som detaljregulerte naboens liv, uten annen berettigelse for slik oppførsel enn at de (og ikke naboen) var innvalgt på Stortinget.
Da Bortenregjeringen tiltrådte i 1965, efter 25 av de siste 30 år med AP-styre, kunne man se oppslag i butikker som informerte om at de var «stengt pga. glede». Men i 1973 var det ingen glede på borgerlig side. Regjeringssamarbeidet lå i ruiner, sosialistene hadde flertall i Stortinget, og venstrevinden var kraftig, styrket av seieren i den første folkeavstemningen om EF.
I denen situasjonen kunne Anders Lange fiske misfornøyde velgere. Det var misnøye det gikk i.
Selv i det kaotiske budskapet til Anders Lange var det en rød (blå!) tråd: Kamp mot skatter, avgifter og offentlige inngrep. Lange raljerte over disse som trodde de hadde en selvfølgelig rett til å styre sin nestes dagligliv. Slik var han i hjertet av den liberalistiske tradisjon. Kall det gjerne populistisk i sin uttrykksform, men budskapet hadde tross alt en ideologisk kjerne, som det kunne bygges videre på.
Før vi går videre, la oss slå fast at Liberaleren har lite til overs for Langes syn på kvinners rett til deltagelse i samfunnslivet, hans syn på utfordringene i Sør-Afrika, og på ungdoms rett til egen seksualitet, og homofiles rettigheter. Men Lange var et barn av sin tid.
Det måtte en organisator og manipulator som Carl I. Hagen til for å foredle og videreutvikle Anders Langes frodige og frihetssøkende politiske flokk. Med usvikelig tro på egen fortreffelighet gikk Hagen løs på oppgaven, efter at Anders Lange døde i oktober 1974. Han lyktes, men det var en lang prosess. Illiberale innslag og konservative deler av ALPs, efterhvert FrPs politikk ble aldri fjernet – men fra utgangspunktet i 1973 fikk bevegelsen en meg klar liberalistisk profil.
For tidlig på 1980-tallet fattet unge mennesker som Anne-Mette Thunem, Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara, Jan Erik Fåne og mange andre interesse for det som skjedde utenfor Norges grenser. Liberalismen var kommet til heder og verdighet igjen, og statsledere som Margareth Thatcher og Ronald Reagan lot liberalistiske grupperinger ha stor innflydelse på utviklingen av deres politikk. Disse unge fant sin vei inn i FrP, og fikk direkte innflydelse på partiets videre utvikling.
Fremskrittspartiet gjorde sitt til å markedsføre liberalismens kjerne: Troen på naturgitte rettigheter, individets frihet, og rett til å søke sin egen vei til lykken, at statens oppgave skulle begrenses til å beskytte individuelle rettigheter. Forslagene partiet fremmet kan leses som direkte uttrykk for ideologien. FrPs folk gjorde en god jobb for å øke forståelsen for at det er bra å stå på egne ben og ikke være avhengig av andre. Mange av de mest omstridte forslagene og utspillene har sin forklaring i deres ideologiske tilhørighet. De løftet arven efter Anders Lange. Men alt har en ende.
Carl I. Hagen er en populist. Ikke i den forstand at han folkeliggjør ideene og derved øker oppslutningen om dem. Det eneste som teller er oppslutning i form av stemmer, som gjør at han beholder sin posisjon som leder og folkevalgt for sin bevegelse. En slik populisme får ham til å forråde de idealene som lå til grunn for den bevegelsen han sluttet seg til for 30 år siden.
Carl I. Hagen har i dag standpunkter som leder landet i stikk motsatt retning av den han valgte for 30 år siden. Hagens flokk på Stortinget går inn for å øke statens omfang, utgifter og forbruk. Da hjelper det lite at man går inn for skattelettelser, når man knesetter prinsipper om høyt offentlig forbruk.
Hagens flokk motarbeider aktivt reduksjoner i statens omfang og makt, og bidrar til å sementere velgernes syn på staten som en sareptas krukke – den uttømmelige kilden til rikdom. Slik river man ned alt man har forsøkt å bygge opp tidligere; troen på at det er bedre å stå på egne ben enn andres. Velgernes syn på staten og dens oppgaver har en direkte sammenheng med hva de blir fortalt. Og Hagen svikter den oppgaven han med imponerende vilje og glød utførte i 25 år; folkeliggjøre liberalismens holdninger slik at velgerne både hørte og forsto. Idag fremstår Hagen som den fremste eksponent for offentlige utgifter. Selv om han idag tar til orde for å senke skattene (og betale regningen med Oljefondet) vil det komme en dag da noen igjen må gjøre det Anders Lange påbegynte i 1973: Fortelle folk at de ikke må lempe utgiftene for egne liv over på andres lommebøker, via staten og skatteseddelen. Men da har Carl I. Hagen, som en i en lang rekke av utgiftspolitikere, bidratt til å øke den mentaliteten som skal til for å forstå Anders Langes budskap.
Liberalister kan med glede markere 30-årsdagen for Sagamøtet. Og med sorg tenke på profeten som forrådte idealene.
