Aps partisekretær Martin Kolberg, en av Jaglands betrodde menn, sier at Bondevik II er den mest høyrevridde regjeringen siden 1945. Det hadde vært flott om Kolbergs observasjon var riktig, men hans antydninger og hentydninger bringer debatten ned på et lavmål. Ja, Kolberg bedriver kun forsøpling.
Det var igår, søndag, at Aps partisekretær Martin Kolberg kom med den ufine hentydningen til naziokkupasjonen og NS-styret, da han sa at Bondevik II er den mest høyrevridde regjeringen siden 1945. Hentydningen var ikke direkte, men valget av årstall var sikkert ikke tilfeldig. Han kunne formulert seg helt annerledes, og likevel fått mer fokus på saken, ikke hentydningen.
Det har vært 3 antydninger til virkelig høyrevri i norsk politikk: Willoch (1981 – 83), Syse (1989/90) og Bondevik II (2001 – d.d). Historikeren og SV-politikeren Berge Furre karaktereriserer Willochregjeringens periode som det virkelige systemskifte efter sosialdemokratiets hegemoni. Da ble den sosialdemokratiske samfunnsorden demontert, ifølge Furre. Vi er ikke utdelt enige, selv om Willochs høyreregjering bidro mye. Men utvidelsen med SP og KrF i 1983 var en katastrofe, og at Willoch aksepterte å slippe kredittmarkedet fritt, samtidig som han beholdt rentetaket, var en feilvurdering av dimensjoner.
Syses regjering hadde gode anslag (det er bare å lese regjeringserklæringen), og det så SP. Derfor marsjerte de ut i november 1990.
Bondevik II representerer på mange måter det virkelige ideologiske skiftet, det skyldes også rammene: Sp har mistet vippeposisjonen, H/FrP står sterkt, og V bidrar også på høyresiden (spesielt i skattepolitikken), men KrF må fortsatt dras efter hårene. Det var spesielt Stortingets sammensetning og partiprogrammene Liberaleren fokuserte på i sin eftervalgskommentar i 2001. Det var grunnlag for store endringer på mange sektorer. Men vi tok dessverre feil.
For det hører også med til bildet at FrP har beveget seg til venstre i det politiske landskapet. Så det flertallet Liberaleren fokuserte på, eksisterer i virkeligheten ikke. Samtidig er det slik at AP, i likhet med Høyre, har stått imot populisme og bidratt med viktige strukturendringer. De 2 partiene har gjort felles sak av mange reformer. Også dette har endret seg. Ap gir seg den populistiske uansvarligheten i vold. Og det merkes.
Det viktigste Kolberg underslår, er at Brundtland-regjeringene fra 1986 også bidro til høyredreiningen i politikken og samfunnet (ofte sammen med Høyre). Men nå passer det best for Ap å distansere seg fra denne perioden. Det vil ha betydning når velgerne, tillitsvalgte og observatører skal vurdere Aps innsats fra 1986 og fremover. Hvis AP selv desavuerer en periode Brundtland selv betegnet som å «rydde opp efter borgerlig kaos» – hva skal man da holde frem som gode eksempler? De katastrofale regjeringene til Jagland og Jens – da Aps autoritet virkelig ble svekket?
Kolberg er en taktiker. Bør det stå i motsats til ærlighet? Taktisk sett er det lurt å ikke fortelle hele sannheten hele tiden. Men er det lurt å fremstille sannheten stikk motsatt av hva den er?
Kolberg har med sitt utspill forsøplet den politiske debatten, og til å tilsløre åpenbare sannheter – og gitt et bidrag til å øke politikerforakten.
Gult kort, Kolberg!
