Førstkommende onsdag er det klart for nok en onsdagsdebatt på Betong, Chateau Neuf. Temaet er kjønnskvotering, og mellom andre skal Bent Johan Mosfjell, leder i Fristud, sitte i panelet. Jakob Utgård, styremedlem i Fristud, legger her frem et nytt og radikalt syn på temaet kvotering.
Kjønnskvotering har lenge vært vanlig på arbeidsmarkedet. Snart blir det innført regler om at styrene i allmennaksjeselskaper minst må bestå av 40 % kvinner, og Universitetet i Oslo har forsøkt å øremerke professorstillinger til kvinner. Kvotering er populært, og det er etter min mening underlig at dette glimrende virkemiddelet for et bedre samfunn i hovedsak kun blir
benyttet på arbeidsmarkedet.
Arbeid gir penger, og penger er viktig, ikke minst for å kjøpe mat, klær og andre nødvendige goder. På den andre side er penger ikke det eneste som skal til for å bli lykkelig. Venner og familie er for de fleste like viktige verdier, for mange kanskje viktigere. De fleste kan vel være enige i at det er godt mulig å være lykkelig uten mye penger men med mange gode venner, mens det er vanskeligere å være lykkelig dersom man er rik men ikke har venner (at det kan være mulig å «kjøpe» venner er en annen diskusjon).
Jeg har en kompis med utrolig mange venner, kanskje så mange som 50. Han er utadvendt og sosial, han kommer alltid med mange morsomme påfunn, og alle liker han. På den andre side har jeg ei venninne som nesten bare kjenner meg. Hun kan til tider være litt usosial, har mange sære interesser, og folk ser på henne som litt spesiell. Mitt spørsmål er: Er dette rettferdig?
Svaret er enkelt. Dette er ikke rettferdig, og i velferdsstaten Norge bør vi ikke godta slike forskjeller. Noe må bli gjort. Mitt forslag er derfor at det blir innført et kvoteringssystem også for venner.
Dette kan virke som et revolusjonerende forslag, noe det imidlertid ikke er. I noen østlige kulturer har en lignende ordning for kvotering av familie lenge vært praktisert, nemlig arrangerte ekteskap. Slik får man sikret at også de stygge, overvektige eller lite sjarmerende også får ta del i gleden det er å få ektefelle og barn. Dette er nok et eksempel på at Norge ikke
alltid har de beste sosiale ordningene, selv om vi liker å tro det.
Tilbake til kvoteringssystemet for venner. I praksis kan en se for seg dette ved at man på selvangivelsen må oppgi hvor mange venner man har. Det vil bli opprettet et statlig kontor for omfordeling av venner (forkortet SKFOAV), som vil samle inn dataene og regne ut viktige nøkkeltall som gjennomsnitt og standardavvik. En må så bestemme seg for en grense for hvor mange venner en person minimum og maksimum kan ha. Mitt forslag er et relativt mål, der den som har færrest venner skal ha minimum 40% av antallet venner til den som har flest. Det nyopprettede kontoret (SKFOAV) vil så få ansvaret for omfordeling av venner fra de som har mange til de som har for få. En kan også se for seg at det kan bli mulig å søke, via Internett og SMS, om å få spesielle venner. Dersom for mange vil ha samme person som venn (f.eks en populær idrettsstjerne), vil OKFOAV foreta en loddtrekning for å velge ut de
heldige.
Det nye regelverket vil trolig være lite populært blant de som blir fratatt venner. Dette er likevel en liten pris å betale i forhold til alle fordelene med dette forslaget. Et forholdsvis likt antall venner (minst 40 %) bør være en allmenn rett i dagens Norge. Politikerne har lenge strødd rundt seg med fine ord om rettferdighet og velferd. Nå er det på tide å slutte med de fine ordene og begynne å handle.
Av:Jakob Utgård, styremedlem i FRIstud
