Tidligere stortingsrepresentant Roy N. Wetterstad kaller dem som tviler på USA og Storbritannia i forbindelse med den mulig forestående krigen mot Irak, for svikere, i en kommentar her på Liberaleren 28.02. Han sier det er lett å stole på USA. Er det virkelig det?
Nei, det er ikke det. Og det er mange grunner. Wetterstad fokuserer i sin kommentar på Liberaleren 28.02 hva som skjedde før USA kom Europa til unnsetning under 2.verdenskrig – men verdenshistorien stanset da ikke i 1945. Ihvertfall ikke for alle.
Visst er USA grunnlagt på en politisk idè mer enn geografi, etnisitet og nasjonal historie. Visst har USA samme idèpolitiske grunnlag som liberalismen (naturgitte rettigheter, fri økonomi, troen på enkeltmennesket, avstand til kollektivisme). Men dèt betyr ikke at liberalister er bundet til å forsvare alt USA gjør i enhver sammenheng. Og slett ikke at den til enhver tid sittende administrasjon i USA fører en politikk i samsvar med idègrunnlaget. USAs historie er heller ikke en snorrett utvikling i samsvar med idègrunnlaget.
USAs politiske ledelse, uansett tidspunkt, er flinke til å hylle frihetsidealene fra 1776, men de synes ikke å mene at alle fortjener å nyte godt av de samme friheter som amerikanere kan. Dèt er ihvertfall konsekvensen av USAs utenrikspolitikk i mange sammenhenger. Urovekkende ofte.
USA har en trist historie i å velte folkevalgte ledere, innsette diktatorer, og understøtte andre diktatorer økonomisk, militært og politisk. Dette rullebladet i å for å si det pent lukke øynene for brudd på menneskerettigheter og naturgitte rettigheter som amerikanere betrakter som en selvfølge (for seg selv),
gripes begjærlig av dem som ønsker å så tvil om USAs hensikter uansett sak. Skiftende amerikanske presidenter hadde gjort sin egen sak en stor tjeneste i å betrakte alle mennesker som likeverdige til å nyte godt av naturgitte rettigheter.
Listen er lang, men Chile i 1973, Vietnam, diverse eksempler i Mellom-Amerika er bare noen eksempler på hva jeg sikter til.
Wetterstad sier at Folkeforbundet, som ble opprettet efter første verdenskrig, for å hindre en ny, var tannløst i møte med diktatorer som tok seg til rette. Og det er helt korrekt. Folkeforbundet var ikke utstyrt med noen maktmidler som kunne være relevante. Men la oss ikke glemme at USA også efter 1918 valgte isolasjon fremfor forpliktende deltagelse i det internasjonale samfunn.
FN, tross alle sine feil og mangler, har flere virkemidler til rådighet enn Folkeforbundet hadde. Men også her velger USA kjente herskerteknikker som å latterliggjøre, overse, true osv. for å få sin vilje gjennom. FN er ikke opprettet som et instrument for USA, men for hele verdenssamfunnet. Det er en svakhet at FNs eneste maktorgan, Sikkerhetsrådet, er sammensatt som om vi fortsatt lever i august 1945 – en refleksjon av nye supermakter og gamle kolonimakter, som kan si nei hver gang deres egne interesser er truet. Resten av verden får nærmest bisitterplass, med «skinndemokrati» på rotasjon.
Å ha en annen mening om en sak enn USAs ledelse, er ikke å være «svikere». Det er å ha fri vilje. USA gav oss friheten i 1945, men det betyr ikke at vi skulle bytte et diktatur med et annet lydighetsforhold. Det kan hende USAs definisjon av sannhet ikke nødvendigvis er den riktige. Og at andre argumenter enn dem USAs ledelse vektlegger som basis for en konklusjon er like relevante.
Alt ovenstående er rent generelle betraktninger. Men nå skal jeg komme inn på den aktuelle konflikten:
Det kan se ut som om USAs nåværende administrasjon trenger psykoanalyse. Det ser ut som om de har tvangstanker rundt Irak. USA hadde sjansen i 1991 til å bli kvitt Saddam. Men ulik sin sønn valgte daværende president Bush å forholde seg til FNs resolusjon som grunnlag for handling, og til å respektere resten av den koalisjonen han så møysommelig hadde samlet bak frigjøringen av Kuwait. Mange av araberstatenes ledelse dengang satt utrygt. For det er ikke til å legge skjul på at den som utfordrer USA internasjonalt blir en helt hos mange. Og det ble Saddam i araberverdenen. Og det er ikke slik at USA er uten skyld i at han ble en helt. Det har med det internasjonale rullebladet USA har opparbeidet seg, å gjøre (se over).
Angrepet på WTC var tragisk, det var feigt, og alle forstår at det kommer tanker om hevn. Men som lidelse, menneskelig og økonomisk tap var resultatet av angrepet langt fra enestående. Mange land opplever langt større tap av menneskeliv og materielle verdier hver eneste dag.
Det er ikke noen selvfølgelig sammenheng mellom Osama bin Ladens bande og Irak. Så langt er det ikke lagt frem bevis som viser utvetydig viser en slik sammenheng.
At Saddam skulle hylle angrepet, er bare som man kunne forvente. Og han er nok langtfra alene i verden. Men det skyldes et hat til USA som er levende over hele verden. Kanskje det er et behov for litt amerikansk selvrefleksjon rundt dette; til tross for alt det gode USA selv opplever at man gjør for verden – hvorfor er verden så lite takknemlig? Kanskje det ikke oppleves som gode gjerninger, dypest sett? Men jeg tviler på at den nåværende administrasjon i det hele tatt vil nærme seg en slik refleksjon…
Saddam er ikke alene om å la være å rette seg efter FN-resolusjoner. Det gjør heller ikke USAs egen skjødehund i Midtøsten; Israel. Saddam er heller ikke den eneste som gir blaffen i internasjonale traktater, avtaler og overenskomster. Bush kan bare se på hva han selv har gjort efter at han kom til makten.
Saddam er ikke alene om å ha biologiske og kjemiske våpen. De kalles ikke uten grunn «fattigmanns atombomber.»
Det er i det hele tatt påfallende hvor liten selvkritikk amerikanerne utøver når det gjelder Saddam og Osama – begge utrustet og utstyrt av USA og deres allierte gjennom et helt tiår. For dengang hadde USA og disse herrene felles fiender. Så man kan bare si til USA; slik går det når dere slenger farlige leker til uberegnelige regimer. Dere kan takke dere selv for alle de ulykker disse regimene påfører deres innbyggere.
Saddam er ikke den eneste som terroriserer sitt folk, som nekter dem elementære rettigheter som vi i Vesten ser på som selvfølgelige. Og hadde ikke USA gitt ham slik oppbacking på 1980-tallet så hadde kanskje Iraks og verdens historie sett annerledes ut idag…
De som trodde USA da det ble sagt at Kuwaits befolkning skulle få sin frihet tilbake, ble nok litt overrasket. Visst ble man fri fra Saddam – men ikke fra den herskende Al Sabah-familien. På samme måte støtter USA en rekke andre diktaturer også i arabiske land. Og legger på den måten nye lag til hatet mot USA.
Som man ser av ovenstående liste er det mange land man kan huke av for samme forbrytelser mot eget folk og det internasjonale samfunn, som USA nå klistrer Saddam til. Men har USA noensinne gjort noe med de øvrige landene? Langt ifra. Mange av dem er store handelspartnere av USA (eller fremtidige markeder), og en god del av disse landenes regimer er innsatt av eller støttet av USA.
Men USA gjør som den største gutten i skolegården; peker ut en som ingen liker (men som noen er for redd til å gjøre noe med), og så hakker man på denne istedet.
USA har aldri latt sitt lands grunnleggende idè ligge til grunn for sin utenrikspolitikk, og heller ikke latt noen moralske verdier lede den. Istedet velger man opportunisme, herskerteknikker og rå makt.
Det er lett å stole på at USA kommer til å gjøre noe med Saddam – men uten å forholde seg til internasjonale spilleregler, uten å respektere alliansepartnere, og USA har gjort det lett å mistro både motiver og gjerninger – uansett hvilke floskler administrasjonen bruker.
Dette til glede for USAs fiender – og til skuffelse for oss som tror på den idè USA en gang ble grunnlagt på, men som det er vanskelig å få øye på nå lenger.
