Den tidligere AKP-toppen og stalinisten Sigurd Allern har fått Norges første professorat i journalistikk. Til tross for sin fortid, til tross for betydelig forhåndskritikk i medie-Norge. Hva har en slik person å tilby faget?
Sigurd Allern har en fortid. Spørsmålet er om fortiden diskvalifiserer ham fra å bli Norges første professor i journalistikk. Åpenbart ikke, siden han faktisk ble ansatt. Er så ansettelsens illevarslende for lærestedet Allern er tilknyttet, sett på bakgrunn av nettopp hans fortid? Se, det er et annet spørsmål.
Denne fortiden, som Allern så nødig snakker om, er at han var leder For AKP(m-l) fra 1973 – 1975, og redaktør for Klassekampen, fra 1979 og i en årrekke fremover. AKP hyllet Josef Stalin og Mao Tse-tung, 2 av det forrige århundredets verste diktatorer. Hva mer, Allern og hans meningsfeller roste Røde Khmer og dets leder Pol Pot, og har i alle år, fortidd, forvrengt eller skjønnmalt folkemordet i Kambodsja. Så lenge det røde flagget var på plass, er det ikke mange på topplisten over kommunistiske diktatorer i det forrige århundre Allern har unnlatt å hylle.
De som forsvarer Allern mener at hans fortid ikke bør berøve ham en fremtid. Det er vi enige i. Vi tror ikke på yrkesforbud. Men det er lov å stille seg noen spørsmål om hvilken fremtid en mann med Allerns fortid bør ha. At en stalinist kan lære fremtidige utøvere av journalistikk noe som helst om verdien av ytringsfrihet, et fritt samfunns fremste symbol, tviler vi sterkt på.
Kan en mann med Allerns ballast med troverdighet snakke om faglige kriterier for journalisters kritikk av makten, maktmenneskene etc.? Sannsynligvis ikke. Så er det heller ikke det Allern er mest opptatt av. Det er helst kapitalistiske medier, kapitalistisk makt og slik styggedom Allern befatter seg med som mediekritiker.
Ville Allern vært journalistikkprofessor i et AKP-styrt proletariatets diktaturet Norge? Og fokusert på kritikk mot makten, mot maktmenneskene og deres institusjoner? Det har vi vanskelig for å tro på…
Allern har ikke kommet godt fra sine første intervjuer efter at jobben var i boks. Han trakk et intervju med Dagbladet, fordi det ble for mye fokus på hans AKP-fortid, og for lite fokus på den nye jobben. Isteden fikk han et panegyrisk intervju i sitt gamle organ Klassekampen. Dersom Allern vil lære journalistspirer å kikke makten i kortene, og selv ikke klarer å se at det er paradokser knyttet til hans fortid sammenholdt med hans nye jobb, er det vår mening at han bør fratre snarest. Denne jobben er han ikke moden for.
En annen sak er om han burde hatt jobben i det hele tatt.
Allern kan sannsynlgivis prise seg lykkelig over at det demokratiske Norge hver dag gir ham og hans meningsfeller, hvorav den harde kjerne fortsatt ikke får seg til å innrømme at de tok feil i sin hyllest av diktaturer, muligheter ingen ville fått i dèt samfunn de jobbet så hardt for fra slutten av 1960-tallet og fremover…
