Det er godt mulig at norske toppidrettsutøvere ikke doper seg, men hvorfor er vi bedre enn andre på dette området ?
I gårsdagens program på TV 2 satte Rikets tilstand søkelyset på doping i norsk idrett, og lege Helge Oftebro hevdet at det hadde forekommet doping også der norske toppidrettsutøvere var involvert. Altså udokumenterte påstander som likevel bør gi norsk idrett en tankevekker.
Det ble også satt frem bevis om mer eller mindre ulovlige medisiner i det norske landslagsmiljøet. Medisiner det kan være en god forklaring på, noe som ble gitt i programmet. Likevel er det vanskelig å utelukke at utøvere har brukt dette for å forbedre prestasjonene.
Mange andre utøvere fra mange land har de siste årene blitt tatt for doping. Norge har stort sett sluppet unne de store skandalene, i hvert fall med noen få unntak. Hvorfor følger vi regelverket, mens ”alle andre” bryter det ?
Det som er hevet over enhver tvil er at Norge bruker preparater og høydehustrening som ikke er ulovlig, men kan gi mange av de samme effektene som doping. Det kan vi gjøre fordi norsk idrett er ressurssterk, i hvert fall sammenlignet med andre. Selv om det er lov å benytte slike midler, er det moralsk riktig ?
Liberaleren stiller altså flere spørsmål en kan tenke over. Det er ikke godt å gi et klart og godt svar, i hvert fall et svar alle skal være fornøyd med.
Vi er likevel hellig overbevist om at kampen mot doping er tapt. Dagens regler gir ulike konkurransevilkår. Alle juksemakerne blir etter dagens regelverk ikke tatt. Derfor ønsker vi å legalisere doping, slik at alle får like konkurransevilkår og like muligheter. Det er det ikke i dag. Slett ikke, selv om ledelsen i norsk idrett aldri vil innrømme et slikt poeng.
Rikets Tilstand får i dag kjeft av mange utøvere for å bedrive skitn journalistikk. Vi hiver også ikke på dette hylekoret, tvert imot. En skal være glad en har redaksjoner som setter søkelys på saker som er problematiske. Debatten dette fører med seg har vi også bare godt av.
