Ankesaken pågår nå mot Joe Erling Jahr og Ole Nicolai Kvisler, som først ble dømt til 16 og 14 år for drapet på Benjamin Hermansen i januar 2001. NRKs Brennpunkt-intervju med Jahr viser at langt flere burde sittet på tiltalebenken, og at «Tilfellet Jahr» burde få oss alle til å stille oss selv ganske ubehagelige spørsmål.
At Jahr og evt. Kvisler har skyld i drapet, er det opp til påtalemyndigheten å bevise, og retten å dømme om. I første rettsinstans tok Jahr all skyld, nå har han kommet på andre tanker og prøver å trekke den mer dominerende Kvisler inn som medansvarlig. Jahr unnskylder seg heller ikke nå, mens han i forrige runde prøvet å fremstille drapet mer som et uhell enn med overlegg. Vi skal la selve ankesaken ligge i denne kommentaren, og heller konsentrere oss om ubehagelige spørsmål undertegnede og sikkert flere sitter igjen med efter Brennpunkt.-intervjuet med Jahr nylig.
Spørsmålene er: Var drapet på Benjamin Hermansen så tilfeldig at det med et annet livsforløp for Jahr rett og slett kunne vært unngått? Er det mange flere som burde sittet på tiltalebenken?
Jeg mener at svaret på begge spørsmål er «ja» – og jeg vil her begrunne hvorfor.
Ifølge intervjuet lot Jahrs mor barnene bo alene hjemme mens hun reiste rundt med en musikervenn. Senere giftet hun seg, og emigrerte til USA. Inntrykket fra intervjuet er at barnene ble boende alene, inntil hjemmet ble solgt bodde Joe Erling Jahr der til og med alene en stund. Det virker ikke som om moren gjorde noe for at andre voksne i familien skulle overta omsorgen og tilsynet med hennes barn. Tiltalte Jahr bodde altså uten tilsyn av voksne i en meget sårbar og viktig ungdomstid. Jeg har en følelse av at moren burde vært tiltalt for grovt tilfelle av omsorgssvikt.
I den tiden moren lot tiltalte Jahr gå for lut og kaldt vann, var han elev i den offentlige grunnskolen, og efterhvert videregående skole. Ifølge loven og alle idealer for norsk skole skal det være kontakt hjem – skole, med samtaletimer og foreldremøter. Var det ingen som reagerte på at eleven Joe Erling Jahr bodde uten tilsyn av voksne? Hvem forholdt skolen seg til i sin eventuelle kontakt med hjemmet – om noen i det hele tatt? Jeg forstår godt at skolen ikke ville at Brenpunkt-redaksjonen filmet på området, og intervjuet lærere og andre ansvarspersoner. Har skolen oppfylt sin kontaktplikt med hjemmet – eller burde skolen være under tiltale for brudd på loven?
Jahr oppgir selv i intervjuet at han ca. 15 år gammel ble banket opp av en gjeng somaliere på T-banen i Oslo. Grunnen var at han ikke ville gi fra seg eiendeler, på denne gjengens forlangende. Såvidt jeg husker sa ikke programmet noe om hvilken straff – om noen – disse fikk. Men det ble medieoppslag av saken, som ble referert i programmet. Jahr sa at han efter dette ble redd flerkulturelle nordmenn, og dette i kombinasjon med mangel på voksne omsorgspersoner gjorde at han havnet i nynazistmiljøet. Kunne dette vært unngått om den omtalte gjengen somaliere hadde fått skikkelig straff for sin åpenbart lovstridige oppførsel? Burde påtalemyndighet, politi og rettsvesen sitte på tiltalebenken for å forsømme sitt ansvar for å forfølge, påtale og straffe lovbrudd av denne typen?
Blant flerkulturelle nordmenn er det høyere arbeidsledighet, større vanskeligheter med å få jobb og bolig enn blant nordmenn flest. Hadde somalierne overfalt Jahr på T-banen, om de hadde jobb, fritidsaktiviteter eller annet som holdt dem unna t-banevogner og sentrumsgatter kveldstid? Hvem har ansvaret for at disse evt. ikke hadde jobb, skoleplass eller meningsfylte fritidsaktiviteter?
Hva har disse somalierne bosatt i Norge fått av innføring i norsk lov, som har gitt dem inntrykk av at de kan forlange andre personers eiendeler utlevert, og begå fysiske overgrep dersom kravet avvises? Hvilken integrering og innføring i samfunnets lover har disse fått? Burde politiske myndigheter med ansvar for integrering av nye nordmenn sittet på tiltalebenken for å forsømme sitt ansvar – eller for feilslått integreringspolitikk?
Jahr fikk ifølge intervjuet ingen oppfølgning av barnevern eller andre efter ovrfallet. En slik oppfølgning burde avdekket at han sto uten tilsyn av voksne omsorgspersoner. Burde barnevernet sittet på tiltalebenken for tjenesteforsømmelse?
Norge har et meget omfattende offentlig velferdssystem, i regi av stat, kommune og fylke. Det finnes velferdsordninger som skal fange opp folk som av en eller annen grunn faller utenfor – og offentlige omsorgsinstanser har ansvar for å ta vare på eller føre tilsyn med at barn, unge, eldre og funksjonshemmede har et kvalitativt godt liv og ikke lider noen nød. Også omsorgssvikt i hjemmet eller institusjoner skal kunne fanges opp.
Tiltalte Jahr har i sitt relativt korte liv åpenbart falt inn under ansvarsområdet til offentlige instanser som skole, politi, påtalemyndighet, barnevern – og noen av disse burde fanget opp hva som foregikk i hans liv, og tatt affære. Men det har ikke skjedd. Ville drapet på Benjamin Hermansen vært unngått om disse hadde tatt sitt ansvar på rette tidspunkt? Vil det skje flere drap i Norge av samme grunn som drapet på Benjamin – at offentlige instanser svikter sitt ansvar?
Drapet på Benjamin Hermansen er kalt det første rasistiske drapet i Norge. Det er jeg ikke sikker på. Muligens kvalifiserer dødsfallet til Arve Beheim Karlsen til denne horrible betegnelsen. Men at Benjamin ble drept pga. hudfarve av erklærte nynazister er åpenbart. Den antatte drapsmannen havnet i et miljø som muliggjorde drapet, pga. konfrontasjoner med flerkulturelle nordmenn. Hva sier dette om norsk integreringspolitikk? Vurderer ansvarlige myndigheter dette som et alvorlig signal om at noe bør gjøres?
Efter drapet var det som om Norge gjenommgikk en antirasitisk vekkelsesbølge. Men nå sier talspeersoner for det flerkulturelle Norge at reelt skjer det ingenting på integreringsfronten. Og efter 11.09.01 er mistenksomheten og redselen overfor og fiendtligheten til flerkulturelle borgere øket.
Jahr omtaler Adolf Hitler – en av forrige århundres verste diktatorer, ansvarlig for folkemord – som en kul fyr, men utryddelsen av jødene var ikke så kult. Norsk skole har ansvaret for å formidle kunnskap om historie, men også verdier som betydningen av menneskeverd – til den oppvoksende slekt. Hva har sviktet i norsk skoles undervisning i tilfellet Jahr?
Joe Erling Jahr er dømt en gang, og står igjen på tiltalebenken for drapet på Bjemanin Hermansen. Moren til den drepte reagerte på Brennpunkt-intervjuet – og det er forståelig. Men ytringsfriheten gjelder i Norge, også for drapsdømte og innsatte i fengsler. Hadde vi fått vite det vi nå vet om Jahrs barne- og ungdomstid dersom han ikke hadde fått anledning til å ytre seg? Kunne vi da satt søkelyset på alle veikryssene i Jahrs liv der han har gått feil, og således havnet på sporet som endte på drapsstedet på Holmlia. Tvilsomt.
Derfor er det igjen grunn til å understreke viktigheten av ytringsfrihet, også for ytringer vi ikke liker og personer langt unna det aksepterte i Norge.
Jeg tror mange bør gå i seg selv og vurdere svaret på de mange spørsmål i denne artikkelen. Svarene er meget ubehagelige for hele det norske samfunnet – ikke bare for dem som åpenbart sitter eller burde sitte med et ansvar for at det har gått så galt som det faktisk har gjort med Joe Erling Jahr.
Alle fakta til tross: Joe Erling Jahr har begått et drap. Det kan ikke unnskyldes. Straffen for sine gjerninger må han ta selv.
Men alle som kunne hindret at denne gjerningen ble begått, bør også sette seg selv på tiltalebenken – i det minste etisk og moralsk om ikke i rettssalen.
