Det er kjent at regjeringen ønsker store endringer i automatmarkedet. Disse endringene minner om gufstiden fra gamle dager. Tankene går tilbake til Sovjetunionen.
Norge har i dag en liberal politikk på området med pengeautomater. Overalt er disse automatene tilgjengelig for oss som liker å spille. Automatene finnes på serveringsplasser, butikker, bensinstasjoner. Ja, nesten over alt får vi muligheten til å spille. På dette området har politikerne vært liberale, mer liberale enn i mange andre land. Et utgangspunkt vi bør være stolte av.
Selvsagt kunne det ha vært rom for ytterligere liberalisering. Grensen for hvor mye en automat kan betale ut burde ha vært fjernet, og staten kunne med fordel ha trekt seg helt ut gjennom blant annet en opphøring av konsesjonene som gis til lag, foreninger og organisasjoner.
Istedenfor for å liberalisere foreslår kulturminister Valgerd Svarstad Haugland, en total omveltning av regelverket. En forandring som gir oss sterke gufs fra fortiden. Hun mener Norsk Tipping bør få enerett til å drive norske spilleautomater fra 2006. Departementet foreslår også å redusere antall automater fra dagens vel 19.000 til 10.000. De humanitære og samfunnsnyttige organisasjonene skal motta midler fra spilleoverskuddet på linje med idrett og kultur, for å opprettholde organisasjonenes spilleinntekter.
Det betyr en kraftig innskjerpelse og man gir Norsk Tipping, altså et statlig selskap, monopol i dette markedet. Det er forkastelig. Gamle helter fra Sovjetunionen ville ha jublet rått for et slikt forslag. Det er betenkelig, svært betenkelig.
Forslaget fra departementet skaper også press om økte offentlige overføringer. I dag livnærer veldig mange organisasjoner seg på automatene. De som er store i dag, vil helt sikkert motta en del av overskuddet. Med de store regner vi Redningsselskapet, Røde Kors og kreftforeninger. De mindre vil bli glemt, som for eksempel fotballklubben på Os. De vil ikke nå opp i konkurransen om midlene. Dermed er faren for mindre aktivitet og konkurs for denne og andre små organisasjoner helt klart tilstede.
Departementet burde ha sørget for å gjøre livet lettere for organisasjonene, og ikke omvendt, slik de nå legger opp til.
Høringsbrevet er nå sendt til idretten, kulturorganisasjonene og de humanitære organisasjonene med høringsfrist 6. desember. Statsråd Valgerd Svarstad Haugland sier at hun håper på stortingsbehandling av saken våren 2003.
La oss håpe kulturministeren ikke får igjennom sine tanker i dette spørsmålet. Det vil være en katastrofe for det frivillige kulturlivet vi alle er avhengig av, på en eller annen måte.
