President George W. Bush har vunnet en historisk mellomvalgseier, og sikret seg flertall i begge kamre i Kongressen. Dermed kontrollerer Republikanerne hele det føderale maktapparatet; Presidentembedet, Kongressen og Høyesterett.
Bare Franklin D. Roosevelt i 1934 og Bill Clinton i 1998 har sikret seg Kongressen midtveis i en periode. Det var FDR’s første, og forsterket seieren fra 1933. Clinton sikret seg pusterom og fikk velgernes sympati efter republikanernes ensidige fokus på hans personlige moral. Republikanerne skuslet bort seieren Newt og hans entusiastiske heiagjeng vant i ’94.
Nå har republikanerne imidleretid full kontroll, og seieren er mer enn noe annet enn personlig gevinst for Bush. Han engasjerte seg mer i mellomvalget enn de fleste andre i hans posisjon har gjort – og gir ham en posisjon få andre har hatt. En virkelig revansj efter den tvilsomme måten han kom til makten på i 2001 – ved hjelp av partivenner som utgjør flertallet i Høyesterett.
Bush kom til makten på det mest isolasjonistiske utenrikspolitiske program siden 1920-tallet, et symbol på den kalde krigens virkelige slutt. Men 11.september endret alt. Selv om republikanerne vel vitende om hva som er nødvendig har fokusert på innenrikspolitikk i valgkampen, har skyggene fra WTC og Osama bin Laden vært klart tilstede i retorikken. Indre sikkerhet og patriotisme har vært gjennomgangsmelodien – og velgerne har skjelet lite til krisevarsler i økonomien. Bush og hans kampfeller har stemplet all kritikk av presidentens sterke fokus på våpengny og indre kontroll som «upatriotisk». Betenkelig for et land som ellers kan roses for å ha et av de frieste ordskifter i verden.
Bush seier er en seier for høyresiden, men vel og merke for den konservative og ikke liberalistiske. Bush står får kraftig opprustning, noe som vil bety at mer av skattepengene vil gå til kuler og krutt. Når skattene senkes (i og for seg prisverdig), betyr det mindre til andre primæroppgaver. Bush har gode venner i våpenlobbyen og oljeindustrien. Dermed betaler han sine venner for støtten i 2000-valgkampen. Og andre venner har han hos kristne fundamentalister. Det betyr bønn i skolen, mer penger til kristne organisasjoner og kanskje en mer konservativt Høyesterett for å ta knekken på abortloven.
Reagan representerte bare et flankeangrep på føderale velferdssystemer i sin periode (1981 – 1989), og Newts republikanske korstog strandet i 1998. Men nå har republikanerne virkelig sjansen til å få sin revolusjon gjennom i hurtigtogsfart.
Bush vil gjerne bli gjenvalgt, og neste runde i den føderale maktkampen står i 2004 – både om presidentembedet og Kongressen. Så han har dårlig tid. Dersom utenrikspolitikken tar all oppmerksomhet kan det straffe seg – for amerikanske velgere tenker ikke på palestinernes rettigheter eller internasjonale miljøavtaler. De tenker på lommeboken. Hvis varslene om økonomisk tilbakegang forsterkes må Bush vende oppmerksomheten innad for å sikre gjenvalg. Det var dette hans far glemte i 1992. Han var for opptatt med Saddam. Vil Bush jr. gjøre samme feilen?
