Liberaleren har tidligere ikke kommentert saken om Mona Juul og Terje Rød-Larsen. Det har ikke vært nødvendig. Alle andre har gjort det for oss.
Utenriksdepartementet gir Israel-ambassadør Mona Juul en skriftlig irettesettelse fordi hun ikke informerte UD da hun mottok 50.000 dollar fra Peres-senteret.
Juul fikk en fredspris fra Peres-senteret i 1999 sammen med sin ektemann Terje Rød-Larsen. Verken hun eller Rød-Larsen meldte fra om prisen. Begge var ansatt i UD da de mottok utmerkelsen og pengesjekken. Det er tidligere slått fast at de to brøt tjenestemannsloven ved å ikke melde fra om pengegaven. Terje Rød-Larsen får ingen irettesettelse ettersom han ikke er ansatt i UD lenger, men jobber for FN.
Denne «loven» Mona Juul har fått irettesettelse for å bryte, er svært lite brukt. Norge har opplevd få slike saker, om noen i det hele tatt. Det kan ha sammenheng med et lite kjent regelverk, men også at saken Juul og Rød-Larsen jobber med er spesiell. Få andre personer kan sammenlignes med de, selv om det sikkert fins andre i «embetsverket» som også har mottatt priser og pengegaver gjennom tidenes løp.
Det å ikke opplyse arbeidsgiveren sin om denne pengesummen kan ikke være noe annet enn en bagatell. En bagatell, selv om vi snakker om ganske mye penger. Det var omtale i media når de fikk fredsprisen. De har gitt summen opp til skattevesenet, gjennom sin selvangivelse., i hvert fall i følge Terje Rød-Larsen. De burde muligens også ha sagt ifra til Utenriksdepartementet, men hva så at de ikke gjorde det ? Ingen mistet livet på grunn av den såkalte «glippen» og ingen mistet sin frihet. Poenget er at «Juul-saken» er blåst opp langt over sine dimensjoner. Partipolitikken har skylden for det.
Nå har Mona Juul fått sin straff, en straff alle må kunne leve med. La oss nå bli ferdig med denne saken en gang for alle.
