I flere saker den siste tiden har de tre opposisjonspartiene som hver for seg kan skape flertall med regjeringen – SV, Ap og FRP – også skapt flertall mot regjeringen. Det gjelder fordelingen av tippemidlene, muligens også maksimaltakst i barnehavene, og flere andre saker. AP-leder Jagland har kritisert stortingsgruppen under hans rival Jens Stoltenbergs ledelse for å la seg lokke ut på glattisen av Hagen og Halvorsen. Og han har et vesentlig poeng: Å skape flertall som legger store føringer på statsbudsjettet, uten at det er dette som er til behandling i Stortinget, kan skape kaotiske tilstander i norsk politikk – og økonomi.
For tiden er SV og FrP de mest ekspansive partier på Stortinget. De vil bruke hemningsløst mye penger, og blåser i den såkalte Handlingsregelen (hvor stor del av oljepengene som kan brukes i hvert statsbudsjett) som regjeringspartiene og Ap står sammen om.
Det er ikke underlig at skillet går mellom de to populistiske partiene og de fire partiene som tross alt har regjeringserfaring. De siste 10 årene har Stortinget tiltatt seg mer og mer makt i forhold til regjeringen. Spesielt FrP har vært opptatt av å instruere regjeringen i tide og utide. «Det spiller ingen rolle hvem som har regjeringsmakt, det er Stortinget som bestemmer» har Carl I. Hagen sagt om og om igjen. Men det er ikke slik parlamentarismen fungerer. Og så lenge Hagen og FrP ikke klarer å lokke eller true de andre partiene til å gi FrP plass i regjeringen er stortingsregjereri det nærmeste Hagen kommer regjeringsmakt.
Forleden møtte Hagen Jagland, Bondevik og Halvorsen i debatt på TV2. Her fremhevet de forente populistene Hagen og Halvorsen at det eneste de var opptatt av var å få mest mulig gjennomslag for partiprogrammet, for det var mandatet velgerne hadde gitt dem. I og for seg prisverdig, hvis dette var eneste motiv. Så enkelt er det dog ikke.
Halvorsen vet at SV ikke kommer i regjering så lenge Stortinget har et solid ikke-sosialistisk flertall. Det nærmeste hun kommer, og det er faktisk mulig (!) er å skape flertall for et statsbudsjett fra Samarbeidsregjeringen. Da skal begge parter strekke seg langt. Med dette utgangspunktet er det ikke så rart at SV prøver å skape flertall for hva de kan. Og de kan jo helle rikke blånekte når FrP løper i hurtigtogsfart vekk fra gamle standpunkter og kommer SV i møte.
For Hagen er det litt annerledes. Han kan også skape flertall for statsbudsjett, og har gjort det flere ganger, både med Willochregjeringen i 1985, Syse-regjeringen i 1989, og Sentrumsregjeringen efter 1997-valget. Men nå håper han å komme i regjering sammen med Høyre og KrF. Og disse tre partiene har flertall på Stortinget.
Hverken Høyre eller KrF er interessert i å slippe FrP til. Fundamentale forskjeller i synet på hva økonomien tåler av oljepenger og ekstremt ekspansive statsbudsjett er den mest åpenbare grunnen for øyeblikket, i tillegg til alle politiske forskjeller som finnes mellom FrP og de to andre. Men Hagen ser ut til å ville true seg vei inn i regjeringen. Her skal regjeringen danse efter hans pipe, og han bøyer seg ikke for enda et kabinettspørsmål. Egentlig er strategien helt vill. Hvem vil samarbeide med noen som truer til samarbeid, fremfor å vise seg samarbeid verdig ved å være imøtekommende og pålitelig? Er det noe Hagens FrP ikke er, så er det pålitelig. I saker som barnehavepriser og nedsalg av statlig næringsvirksomhet har FrP løpt fra tidligere standpunkter.
FrP har alle muligheter til å få gjennom mye sammen med den nåværende regjeringen, og vise at det er mulig å samarbeide med og stole på partiet. Det kan berede grunnen for regjeringsdeltagelse i fremtiden – om ikke i denne perioden. Men Hagen vil heller bruke den makten han har i øyeblikket til å herje rundt med regjeringen, filleriste den inntil den utmattet må gi tapt. FrP er ikke opptatt av klimaspørsmål, men her ser vi hvor lite opptatt de også er av samarbeidsklima. Så får behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i juni og statsbudsjettet til høsten se om Samarbeidsregjeringen overlever Hagens herjinger.
Jagland har et lite forklaringsproblem. Det er klart at opposisjonspartiene ikke kan la være å forsøke å få gjennomslag for egen politikk (slik Ap under hans ledelse snurt og fornærmet gjorde da sentrumsregjeringen styrte landet), Spørsmålet er om man kan bruke Hagens og Halvorsens metoder, slik at parlamentarismen blir satt ut av spill. Og ser man bort fra spørsmålet om hvor lenge Samarbeidsregjeringen skal leve, er dette det sentrale.
Siden 1884 har Norge hatt parlamentarisme; Regjeringen er avhengig av Stortingets tillit. Hagen vil ikke ha det slik. Regjeringen skal bare være et ekspedisjonskontor for det som til enhver tid er Stortingets vilje. Foreløbig er Hagen ganske alene om en slik oppfatning. Dersom Ap under Stoltenberg lar seg lokke utpå, kan det få dramatiske konsekvenser for den norske styreformen. Derfor bør Ap tenke seg om en eller to ganger til før de løper inn i Hagens favn.
For Stoltenberg mener vel ikke at Norge skal styres av SV og FrP – fra tribuneplass?
