Arbeiderpartiets leder, Torbjørn Jagland, gjør alt han kan for å få istand en ny EU-debatt, en debatt verken partiet hans eller Norge trenger.
Liberalister er delte i synet på om Norsk medlemskap i EU er en fordel eller ikke. Både ja og nei kan begrunnes på en skikkelig måte med basis i ideologien. Likevel er det brei enighet om at tiden ikke er inne for en ny EU-debatt. Begrunnelsen er god. Det er rett og slett ikke flertall for et medlemskap i folket.
Torbjørn Jagland vil av en eller annen grunn ikke innse dette. Det er merkelig, fordi hans parti vil være en av de store taperne på en ny debatt. Arbeiderpartiet vil skyve fra seg mange velgere i europaspørsmålet, velgere partiet ikke har råd til å miste. I hvert fall hvis en tar de siste meningsmålingene på alvor. Derfor er det svært taktisk uklokt av Jagland å legge opp til en ny debatt, selv om det er mulig å forstå hans argumenter for det.
Etter den intense debatten i begynnelsen av 1990-årene hadde folk flest behov for en pause fra EU-saken. Norge er tross alt ikke medlem, og det finnes mange andre saker som opptar folk. En vedvarende EU-debatt ville fortsatt den politiske unntakstilstanden i Norge. Når Sp er ned i «vanlig størrrelse» nærmer normaliteten seg.
Norge er kanskje verdens rikeste land, og har en økonomisk handlefrihet som er helt unik. Så lenge folk flest ikke oppfatter fax-demokratiet som et problem, vil den økonomiske situasjonen få folk til å mene at EU-medlemskap ikke er noen aktuell sak.
Liberaleren er redd Jagland vil se seg tjent med å fiske i rørt vann, og skape en EU-debatt ingen er tjent med. EU-debatten kommer ikke hvis folk flest ikke ser noe behov for den. Foreløpig er det svært få slike signaler, selv om Island vurderer et medlemskap seriøst.
