«Det har vært et langt år» oppsummerte Siv Jensen 2001, i en parafrase over Øystein Sundes slagertittel «Året som var så bratt». Hun er Fremskrittspartiets 1.nestformann, og viste også toppen av kvinnelig innsikt i mannsgrispartiet FrP da hun kommenterte sexavsløringene av nestformannskollega Terje Søviknes med at «menn er menn». Jensen demonstrerte sin brist som forbilde for unge kvinner i sitt parti da hun gråt sine krokodilletårer på TV – ikke over menns behandling av kvinner i partiet, men at hun måtte gå spissrotgang mellom journalister for sin medvirkning i partiledelsens dekkoperasjon. I samme sak ble den John Alvheim avslørt. Mannen som har image som Stortingets sosiale samvittighet fikk «mental ubalanse» av Søviknes’ eskapader – men han hadde kjent til saken i flere måneder. Og Carl I. Hagen, som skal være norsk politikks fremste taktiker, har demonstrert at han tror tvang virker tiltrekkende på dem han beiler til. Fremskrittspartiets ledelse har brukt 2001 til pinlige avsløringer av hvordan de håndterer taktikk og politikk.
Siv Jensen erobret som kvinne og ung politiker en av politikkens fremste maktbastioner i Norge, da hun ble yngste og første kvinnelige leder for den prestisjetunge Finanskomiteen i Stortinget efter valget i høst. Bare for å stryke i sin første test som leder; å lose regjeringens budsjett gjennom i Stortinget. Siv Jensen er ingen verdig leder av Finanskomiteen, istedet er hun gneldrebikkje og skjødehund for FrPs eneveldige leder, Kong Carl. Da hun hadde «forhandlet» med regjeringspartiene over forslaget til statsbudsjett, foretok hun et brudd alle visste måtte komme. Dette for å gi sin herre og mester anledning til å spille statsmann. Dette gjorde Carl I. Hagen på en slik måte at FrP berget regjeringen, men ikke trenger å ta ansvaret for detaljene og helheten i neste års statsbudsjett.
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre visste at regjeringen de håpet å danne ikke kunne komme istand uten Fremskrittspartiets aktive medvirkning. Regjeringens fremforhandlede grunnlag, Sem-erklæringen, viser da også at mesteparten av den politikken Samarbeidsregjeringen ønsker å gjennomføre må skapes gjennom kompromisser og flertall med Fremskrittspartiet. En slik erkjennelse av FrPs ansvar og medvirkning til Samarbeidsregjeringens tilblivelse og eksistens kom da FrPs nestledere Siv Jensen og John Alvheim ble komiteledere. Alvheim fortsatte i ledervervet for Sosialkomiteen, mens Jensen som nevnt fikk det tunge ledervervet i Finanskomiteen. Et verv som vanligvis er forbeholdt regjeringspartiet (eller det største om det er en koalisjon). Men Jensen og FrP tok ikke ansvaret så tungt, og viste seg ikke tilliten verdig. Bare gjennom kabinettspørsmål ble et flertall for statsbudsjettet. Regjeringen overlevet, men har ikke reelt sett flertall for sin finanspolitikk.
Fremskrittspartiet har siden landsmøtet i 1990 ønsket regjeringsdeltagelse, og landsmøtet i 1991 vedtok at partiet aldri vil støtte en regjering det ikke selv deltar i. Slik har FrP lagt en strategi der et eller flere ikke-sosialistiske partier skal bli tvunget til å ta FrP inn i regjeringen – for å unngå totalt kaos. Montro om ikke en slik taktikk virker mot sin hensikt?
Argumentene mot å ta Stortingets mest opportunistiske og minst økonomisk ansvarlige parti inn i regjering er åpenbare. FrP bedriver en overbudspolitikk uten sidestykke siden Aps velgergaranti i 1985. Markedsøkonomiske realiteter har sunket inn i de fleste partier, unntatt det partiet som hevder å bygge sin økonomiske politikk på markedsøkonomien.. Dessuten er partiet ikke til å stole på. FrP skifter stadig politikk, ethvert standpunkt som kan skaffe velgere inntas bare man finner en passende argumentasjonsrekke først. Strategien Hagen følger er vekselvis antipolitikk og statsmannimage. Hvordan kan evt. samarbeidspartnere stole på at FrP vil ta ansvar for en regjerings helhetlige politikk? Spesielt når partiet ikke engang evner å vise seg tilliten verdig når de blir bedt om å ta ansvar for politikken til en regjering de selv var den fremste pådriver for? Statsminister Bondevik har sagt at partier som samarbeider i regjering må kunne stole på hverandre hver time og hvert minutt av livet til regjeringen. Men hvem kan stole på FrP?
Gjennom å tvinge regjeringen til å stille kabinettspørsmål på et budsjett med tidenes største skattelettelser og nedsalg av statens eierandel i næringsvirksomhet gir Fremskrittspartiet gode argumenter til motstanderne av å ta partiet inn i regjeringen. Hagen og Jensen viser at argumentene mot å gjøre FrP til regjeringsparti holder vann.
Et parti som vil redusere statlig intervensjon i markedet og fjerne statlig næringsvirksomhet er vel ikke det partiet man først forventer vil gå sammen med den sosialistiske opposisjonen i å stanse en fullmakt regjeringen har bedt om til nettopp å føre en slik politikk? Men det var akkurat det FrP gjorde i Stortinget før jul. Slik demonstrerer FrP at partiprogrammet ikke betyr noe som helst for hvilken politikk partiet skal føre.
Dersom Fremskrittspartiet ønsker å få gjennomført mest mulig av sin politikk er den sittende regjering den beste muligheten Hagen, Jensen og co. noensinnne har hatt. Men hvis partiet ikke tar ansvar for å skape flertall for Sem-erklæringens saker, og bidrar til at den regjering FrP var fødselshjelper for blir sittende, vil denne unike muligheten for større markedsstyring, lavere skatter og avgifter og mindre byråkrati, rett og slett forsvinne.
Hvis Fremskrittspartiet for enhver pris vil presse seg inn som deltager i Samarbeidsregjeringen, vil regjeringen sprekke. Da kan det være duket for et historisk kompromiss mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti. Og da er Fremskrittspartiet parkert på sidelinjen i norsk politikk for år fremover.
Er det dette Carl I. Hagen ønsker å efterlate seg som sin arv i norsk politikk stiller vi oss meget tvilende til om han fortjener betegnelsen som norsk politikks fremste taktiker.
2001 har vært et annus horribilis for Fremskrittspartiet – men har også gitt partiet en unik mulighet til å få gjennomført store deler av sin politikk. På papiret er det fortsatt mye liberalisme i FrPs program. Det gjenstår å se om Hagen vil rendyrke opportunismen – eller om han vil bidra til å reise et varig minnesmerke i norsk politikk; til for alvor å ha bidratt til å demontere den sosialdemokratiske samfunnsorden.
