Carl I. Hagen hadde en drøm. Om å bli stortingspresident, landets fremste verv nest etter Kongen. Det visste vi. Nå innrømmer Hagen at han hadde en plan. Han skulle trekke seg tilbake, til vervet som nasjonalforsamlingens fremste. Overføre ledelsen fra sitt kongedømme, FrP, til andre. Fortsatt forstår han ikke, ifølge Dagbladet, hvorfor regjeringspartiene ikke vil la ham oppfylle drømmen. Det burde ikke forbause oss, men gjør det stadig; Har den mannen ingen selvinnsikt?
Carl I. Hagen er en av de fremste i norsk politikk. Han har vært det lenge, siden gjennombruddsvalget i 1987. Han havnet på Stortinget allered i oktober 1974, og har sittet der permanent siden 1981. Han er således en av de mest erfarne. Han er også kanskje den mest omstridte i norsk toppolitikk. Utallige er de utspill der han har provosert størstedelen av folket og resten av politikerne på Stortinget. Hans tilhengerskare blant velgerne har de siste ti årene vært rundt 15%. Nok til at ingen ikke-sosialistiske regjeringer kan etableres og styre uten FrPs aktive eller passive medvirkning.
Han behandler sitt eget parti som et kongedømme der han, Carl I., er den eneveldige kongen av Guds og sin egen nåde. Og i FrP går det ut på ett og det samme. Han forandrer politikken efter eget hode og instinkt, partiprogrammet er ikke verdt et rødt øre. Strategien forandrer han også når det passer ham; antipolitiker den ene dagen, ansvarlig statsmann den neste. Og FrPs indre lover gjelder aldri ham selv. Interne motstandere havner i Hagens giljotin, eksklusjonspelotongen i Sentralstyre og Landsstyre. Begrunnelsene lages for anledningen, og uten hensyn til presedens og rettsstatsprisipper.
Skulle en så omstridt og selvsentrert person uten føling med demokratiske prinsipper bli valgt til nasjonalforsamlingens leder? Den dagen ville norsk politikk mistet siste rest av anstendighet. Heldigvis lot regjeringspartiene Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti seg ikke lure til noe så katastrofalt.
Misforstå ikke: Hagen kan Stortingets forretningsorden på rams, og er en av de mest drevne parlamentarikerne. Men han forsøker også å innføre en statsskikk som vi ikke har her i landet; At regjeringen ikke skal ha noen selvstendig vilje men bare være et ekspedisjonskontor for Stortinget, og at regjeringer skal ha et investiturvedtak bak seg når de innsettes. Han må ihvertfall vise at han aksepterer den statsskikk vi har her i landet, og følger den parlamentariske sedvane. Og selv da er det lite som taler for at en person som aldri går i et demonstrasjonstog mot rasisme og alltid skylder på andre når tabber og uønsket samfunnsutvikling skal forklares, kan regne med å bli valgt til et så fremtredende verv.
Med all sin erfaring og innsikt i norsk politikk burde det forbause alle at Carl I. Hagen ikke forstår grunnene til at hans kolleger på Stortinget ikke tør velge ham til sin president. Men selvinnsikt er ikke Hagens sterke side. Den siden hos ham eksisterer overhodet ikke.
