Amnesty International fyller 40 år. Mange sender sine gratulasjoner til denne organisasjonen, alle fra popstjerner til Norges utenriksminister.
Amnesty har lov å feire seg selv. De har gjort en god jobb i alle disse årene. De har aksjonert mot land som bryter menneskerettighetene. Ofte har de vunnet frem. De har gjort verden bedre, men mye gjenstår fortsatt.
I 1968 økte oppslutningen enormt på grunn av studentbevegelsene protest mot paternalistiske statsmakter verden over og et forsvar for individuelle friheter. Det var de samme kreftene som drev fram ’68-erne som også ga kraft til Amnesty International. Dette året var kanskje det viktigste for jubilanten.
Amnesty International fikk fredsprisen i 1997, altså et kraftig bevis for innsatsen.
1998 ble virkelig en milepæl i historien om menneskerettighetene og derfor også for Amnesty. For det første ble det samlet inn 13 millioner underskrifter til menneskerettighetserklæringens femtiårsmarkering. For det andre holdt Amnesty den første samlingen av menneskerettighetsforkjempere fra hele verden. 300 organisasjoner deltok på møtet i Paris som knyttet det globale menneskerettighetsmiljøet tettere sammen, staket ut en felles kurs og førte til praktisk samarbeid og felles kampanjer.
Nå er de 40 år og markedet er fortsatt stort for mange milepæler.
Hvis en får lov å være kritisk, må det være å sette søkelys på valget av saker. Amnesty engasjerer seg ikke i alle overgrep, men i saker som gir oppmerksomhet og dermed flere medlemmer, mer penger osv. I Norge har vi flere tilfeller der staten bryter menneskerettighetene, men sjeldent slår Amnesty på stortrommen av den grunn. Det samme kan sies om en rekke tilfeller i USA.
Verden trenger likevel en maktfaktor som overvåker grådige stater. Amnesty International har vært en god aktør. Gratulere med dagen !
