I Dagbladet idag tar Koigi Wa Wamvere et oppgjør med norsk hverdagsrasisme. Wamvere er kjent som opposisjonspolitiker fra Kenya, som har fått asyl i Norge, efter diverse runder i diktatoren Daniel arap Mois fengsler. Mois Kenya nyter dessverre godt av norsk offentlig bistand.
Wamvere har rett i mye av det han sier i Dagbladet-artikkelen, og hans uttalelser kan også kobles opp mot Fremskrittspartiets fremgang. Wamvere sier at rasisme er stuerent i Norge.
Når nordmenn sier «aldri mer 09.april» handler det ikke om kamp mot nazismen, rasismen,og mot sorteringen av mennesker – men om at Norge aldri mer må oppleve å bli okkupert. Holdningene som var så utbredt i alle lag av folket i 1930-årene lever fortsatt.
Unge mennesker, født i Norge av foreldre med utenlandsk opphav, får beskjed om å «dra tilbake dit de kom fra»! Da tabloidene i helgen intervjuet en rekke nordmenn om deres støtte til FrP, kom det ofte frem støtte til partiet politikk overfor nye nordmenn. Et utsagn var bl.a «det er så mye gull blant innvandrerne». Som vi ser; det er ikke bare FrPs holdninger som dominerer. Misunnelsen som sosialistene har dyrket frem i folket, lever også godt. Norge er et av verdens rikeste land, og tynnest befolkede. Men hjerterom er det lite av.
Personer med frisk hudfarve opplever å måtte søke igjen og igjen på jobber, og blir avvist når de har et fremmedartet navn eller mangler den likbleke hudfarven som mange nordmenn har. Bud på leiligheter eller hus blir avvist når nye nordmenn har levert dem. På flyplasser, grensestasjoner og tog ransakes norske statsborgere fordi de «ikke ser ut som nordmenn flest». Utenlandske kulturarbeidere må streve hardt for å komme gjennom nåløyet hos UDI og få turistvisum for å delta på kulturelle arrangementer her i landet.
15.000 mennesker kan møtes på Youngstorvet for å protestere mot en håndfull mistilpassede guttunger i voksen størrelse. En protest mot ytringsfrihet for nazister, javel. Men ikke mot hverdagsrasismen som gjennomsyrer det norske samfunnet.
Koigi wa Wamvere har truffet spikeren på hodet. Og blir sikkert irettesatt for ikke å være takknemlig for å få være her.
