I Dagsavisen i dag har Arne Strand en merkverdig analyse av boligkrisen i Oslo. Skjønt analyse er kanskje et litt pent uttrykk, en tirade av usammenhengende og feilaktige påstander er mer presist.
Underoverskriften oppsummerer innholdet i hans kommentar: «Politikken har abdisert – markedskreftene rår». Han legger skylden på boligkrisen på grådighet og marked. Feilen ligger i at han glemmer den ene siden av markedet.
Det er riktig at markedet stort sett styrer etterspørselen. De som byr mest får kjøpe en bolig i Oslo, greit nok det. Nå kan det imidlertid legges til at staten grafser til seg 3 milliarder årlig i overskudd på bl.a. dokumentavgiften, noe som hever boligprisene.
Det Strand imidlertid glemmer er tilbudssiden av markedet. Denne er nemlig politikerstyrt og det er her problemet ligger. Det er store restriksjoner på bygging av boliger i Oslo. La meg nevne noen av de viktigste.
Det er reguleringer på hvor det kan bygges. Det mest typiske eksempelet er Markagrensen. Gjennom små justeringer av denne, kunne det bli utrolig mange boliger. I tillegg til dette så er det slik at det reguleres hvordan det kan bygges. Både når det gjelder hvor høyt det kan bygges og når det gjelder størrelsen på boligene, er det store reguleringer. Saksbehandlingstiden i boligsaker er også så lang at det kan ta år før boliger er ferdigbygd, noe som helt klart gjør tilbudet dårligere og mindre fleksibelt.
Hva er det så markedet har gjort? Det har reagert som det alltid gjør når politikere kunstig holder nede tilbudet. Det hever prisen. For å rette på dette trenger man ikke mindre marked, men tvert imot mindre politikerstyre. Fjernes politikerstyret, så vil det bli bygget en rekke nye boliger i Oslo.
