Nasjonalismen har vært den ideologien som trolig har hatt størst betydning i det forrige århundre, og vil antageligvis leve videre i dette århundret med fornyet styrke.
Av R. I.
Publisert som lørdagskronikk
Hva er det som gjorde at visningen av det klassiske TV eposet Ramayana bidro til å styrke den hinduistiske nasjonalistbevegelsen BJP (Bharatiya Janata Party) i India? Hvorfor nikker folk enig på hodet når Vidar Kleppe forteller Per Ståle Lønning i beste sendetid at innvandrere er en trussel mot norsk kultur og velferd? Hvordan har det seg at så mange østerrikere vier sin tillit til en mann som Jörg Haider?
Nasjonalismen har vært den ideologien som trolig har hatt størst betydning i det forrige århundre, og vil antageligvis leve videre i dette århundret med fornyet styrke. Da spesielt i Øst-Europa, Asia og den tredje verden. Jeg har forsøkt i denne kronikken å belyse hva nasjonalisme egentlig er, og hva som gir ideologien sin styrke?
I følge filosofen og antropologen Ernst Gellner er nasjonalismen et barn av det moderne industrisamfunnet. Dette begrunner han med behovet for bl.a. felles språk, infrastruktur, og ikke minst kultur. Oppbyggingen av et statlig skoleverk var spydspissen som skulle gjennomføre dette. Kulturell homogenitet var i følge Gellner en nødvendighet i det moderne industrisamfunnet som krevde stor grad av geografisk mobilitet. Homogeniseringen skjer ikke som et resultat av ond vilje, men at dette skjer ut i fra et objektivt behov. Giddens har med utgangspunkt i Focault’s » Discipline» påpekt nødvendigheten av overvåkning. Subjektet ble således gjenstand for en kulturell selvkontroll, hvor oppfyllelse av arbeidskontrakten og administrasjonens forventede adferd av sine ansatte ble realisert. Gellner påpeker at det før industrielle samfunnet var preget av stor grad av negativ pluralisme, mennesker kunne enkelt kategorisere hvem som var herskere og hvem som var slaver. Industrisamfunnet derimot forutsetter større grad av likhet, sosial og geografisk mobilitet. Dette forutsetter at individer/ grupper av individer gjøres så abstrakt at det ikke enkelt lar seg klassifisere. Dette omtaler Gellner som sosial entropi. Dersom en gruppe mennesker utstrakt grad skiller seg ut samtidig som de inntar posisjoner i samfunnets toppsjikt eller ender opp som en markant lavklasse, vil dette være entropiresistens. Han påpeker at entropiresistens vil være gjenstand for konflikt, slik at samfunnet må motvirke dette. Stater har i hovedsak hatt tre strategier for å realisere dette målet. Den første er kulturell assimilasjon, det vil si at staten foretar bevisste strategier for at en bestemt kulturell gruppe skal bli formet ut fra den nasjonale normen. Denne strategien ble aktivt benyttet i fornorskings prosessen rettet mot samer, og har stor grad blitt brukt som et politisk virkemiddel mot «våre nye landsmenn». Kulturell assimilasjon var også maktmiddelet som skulle kultivere den voksende «usunne» arbeiderklassen i Sverige på 18-1900 tallet. Den andre strategien er kulturell integrasjon, det vil si at nasjonens symbolikk gjøres tilgjengelig for alle dens innbyggere. Personlig har jeg lite eller få data som tilsier at dette har forekommet på en vellykket måte. Kulturell integrasjon er trolig en strategi som faller utenfor den nasjonale elitens interesse. Den tredje strategien er utrenskning, det vil si at staten på en brutal måte forsøker å fjerne kulturelle forskjeller ved drap og terror. Holocaust er et glimrende eksempel på dette.
Kulturelle forskjeller innenfor nasjonalstatens grenser vil således fremstå som en trussel mot nasjonens, eller rettere sagt statens legitimitet. Hele «folket» må således gjøres synonymt med staten. Dette gjør seg gjeldene på flere plan f.eks. i tidligere tider ville det være utenkelig at en konge betraktet seg som en del av sitt folk antageligvis hadde hans hester høyere verdi enn bøndene på landsbygda. Kongen hadde blått blod og var selvfølgelig høyt hevet over folket.
Benedict Anderson omtaler det nasjonale fellesskap som et: «imagined community», altså et «forestilt fellesskap» der de tidligere fellesskap som preget stavnsbåndsamfunnet ble erstattet med et anonymt nasjonalt. For å bevare og opprettholde denne ideologiske effekten må nasjonalismen definere et sett av symboler som nasjonale. Alt som ikke passer inn nasjonale symbolkategorien vil således bli definert som unasjonalt. Nasjonale konstruksjoner vil således være varierende fra stat til stat. Både m.h.t. politisk forvaltning, religiøse utrykk, materielle livsvilkår, samt at nasjonalismens symbolikk vil endre mening over tid. Nasjonalismen kan således ikke betraktes som en universell idologi slik som f.eks. liberalisme eller marxisme. Allikevel er det mulig å si noe generelt om nasjonalisme, Thomas Hylland Eriksen har omtalt nasjonalismen som en binær ideologi eller som nevnt tidligere en ideologi som setter det nasjonale opp mot det definerte unasjonale. Dette er lett gjennomskuelig i norsk samfunnsdebatt hvor alle som ikke er nordmenn eller folk, er utlendinger eller innvandrere. Det blir riktignok litt komisk når samfunnstopper snakker om andre og tredje-genrasjonsinnvandrere. Spørsmålet blir imidlertid hvor mange generasjoner kreves for at «innvandrere» blir omdefinert som nordmenn?
Gellner påpeker at den nasjonale kulturen produseres enten gjennom ren konstruksjon, eller hvor det hentes kulturelle symboler fra en felles fortid. Med andre ord er det: «Nasjonalismen som skaper nasjonen og ikke omvendt. F.eks. den norske nasjonalismen ble utviklet i tidsrommet i 1814- 1905 og fant sin støtte blant det dannede byborgerskap. Disse reiste til fjerne daler hvor de hentet kulturelle utrykk som de oppfattet som «særnorske». Bondekost som rømmegrøt og spekeskinke fikk en sentral kulturell verdi for mennesker som selv ikke hadde vokst opp slike mat tradisjoner. Altså ble det byfolk og ikke bønder som definerte store deler av den bondekulturen som ble omdefinert til nasjonalkultur. Folkesanger ble skrevet og bunader ble konstruert.
Orvar Löfgren har skrevet om klasse og kulturell konflikt i Sverige i artikkelen: «Deconstructing Swedishness: Culture and Class in modern Sweden». Löfgren ser på hvordan svenskhet som ideal for svensk nasjonalisme har blitt produsert og reprodusert i tidsrommet 1880 -1980. Löfgren gjør et historisk tilbakeblikk hvor han ser på hvordan Oscarianernes (victoriatidens borgerskap) kultur utviklet seg til å bli den dominerende. Deretter hvordan borgerskapet blir transformert til middelklasse og deres kultur og makthegemoni blir usynliggjort. Han betrakter samtidig hvordan arbeiderklassens kultur utvikler seg i opposisjon til borgerskap og middelklasse som en kulturell motstand. Avslutningsvis ser han på hvordan disse «kulturelle fellesskapene» gradvis gjennom kompromiss og underordning fra arbeiderklassens side har bidratt til å reprodusere svenskhet. Blant de dyder som han innledningsvis trekker frem som «typiske» svenske er kjærlighet til naturen, å være konfliktunvikende, måtehold, nøkternhet, rasjonalitet, og fremskrittsoptimisme. Disse idealer for svenskhet var opprinnelig oscarianernes idealer. Deres betydning var sentral både m.h.t. å markere kulturell avstand fra bondestanden og det forstokkede aristokratiet. Altså kan nasjonale verdier og dyder også være gjenstand for kulturell konstruksjon.
Nasjonalisten vil hevde at nasjonens kultur, verdier og storhet har sine røtter i en mytisk fortid, som påpekt i ovennevnte eksempler er dette en grov feilslutning. Derimot er nasjonalismen en ideologi som i utstrakt grad søker å tjene bestemte interesser gjennom å legitimere statens handlinger og symbolbruk som det «naturlige» eller «selvfølgelige». Dette kan sees som en usynliggjøring av den dominante kultur som således bidrar til å integrere den dominante maktelite. Opera-debatten er et typisk eksempel på dette, hvor det forfektes at «folket» og «nasjonen» er tjent med en ny opera. Alle som imidlertid er uenig i dette synet blir således stemplet som personer som mangler «kultur», de er «Harry» og liker trolig «ukultur» som Sputnik og Bjøro Håland. Altså blir operaens motstandere definert bort fra den naturlige kultur, eller rettere sagt tvinges de til å definere seg selv som annerledes. Det er imidlertid liten tvil om hvem som er vinnerne. Selv om jeg verken kan fordra Sputnik eller opera, er det en tankevekker at skillingsvisen kanskje har like lange, muligens lengre, tradisjoner i Norge enn opera.
Blant de fremste til å forsvare å legitimere nasjonalismen innen europeisk og amerikansk politikk har tradisjonelt vært de konservative. Et eksempel på dette er følgende utsagn fra Henrik Syse i et intervju fra «Tidens Tegn».
«Det offentlige må nemlig må nemlig legge rammene for at (verdi) samtalen skal kunne finne sted. De jeg ofte kaller de vulgær-konservative i USA – libertarianerne, eller det vi på norsk ville kalle liberalistene – fører en kamp bl.a mot offentlig støtte til public service kanaler, museer, teatre osv, men etter min oppfatning er eksistensen av slike arenaer en forutsetning for at en verdisamtale skal kunne være levende. Det styrker demokratiet mer enn det legger føringer på det. Skal man fremelske det beste i mennesket noe bl.a min far var veldig opptatt av, så må man også holde oppmerksomheten på slike områder som med et samlebegrep kalles kulturpolitikk». Henrik Syse om verdier.
For Henrik Syse er det åpenbart irrelevant hvem som legger premissene for verdidebatten, og hvilke interesser den tjener? Samtidig forsøker han å vinne et billig poeng ved å stemple liberalister som «vulgære» med de assosiasjoner dette gir, nemlig at vi er personer som mangler kultur, fornuft og dannelse.
Jeg har forsøkt i denne kronikken å belyse hva nasjonalisme egentlig er, og hva som gir denne ideologien sin styrke? Med utgangspunkt i Gellner påpekte jeg tidligere i denne kronikken at nasjonalismen vokste frem på bakgrunn av den homogenisering som var påkrevd for å gjennomføre industrialiseringen. Den moderne nasjonalstaten kom ikke dalende som et manna fra himmelen slik Hegel forutsatte, men den utviklet seg gjennom en rekke små prosesser på mikronivå. At samfunnet kan eller kanskje vil gjennomgå tilsvarende prosesser for å bryte ned den moderne nasjonalistiske stammeideologien som gir statsmakten legitimitet, vil kun fremtiden vise. Økende grad av kulturelt mangfold vil skape nye fellesskap som vil virke som en positiv buffer mot staten. Et fritt marked vil trolig i morgendagens samfunn selv sette de nødvendige standarder for effektiv produksjon. Avslutningsvis mener jeg at liberalister bør forsvare staten, i den forstand at staten bør organiseres ut fra det prinsipp at dens oppgave er og best mulig forsvare universelle rettigheter som liv frihet og eiendom, ikke «nasjonens interesse» og «the imagined community».
