Saken om Elian er en stor sak i mediene internasjonelt. Det pågår en drakamp mellom USA og Cuba om hvor gutten skal få bo. Eller rettere sagt mellom Cuba og eksilcubanere i Florida. For USAs myndigheter ønsker å sende gutten tilbake.
Riktignok ønsker visepresident Al Gore nå å la gutten få bli. Jeg tolker dette som om folkeopinionen nå er slik at det er stemmer å tape for Gore om gutten sendes hjem.
Saken er imidlertid viktig. Den handler om en modig mor som ofret livet i et forsøk på å skaffe seg og sin sønn en bedre fremtid i et nytt land. Hun var, i likhet med mange andre, villige til å satse livet på en flåte for å slippe unna kommunisthelvetet til Castro på Cuba. Hun døde i forsøket.
Det ville vært for ille om lille Elian nå skal sendes tilbake til et hardt og ufritt liv på Cuba. Hva slags liv er det? Et liv der staten bestemmer hans skjebne fra vugge til grav! Der han vil bli brukt som et verktøy i Castros hellige kamp for sitt syke samfunnssyn.
Argumentet går på at faren bør bestemme hvor gutten skal få vokse opp, og han vil bo på Cuba. La meg minne om at barn ikke er foreldrenes eiendom. På Cuba er det umulig å gi barn et fritt og verdig liv. Elian fortjener bedre!
