Regjeringen Kjell Magne Bondevik er historie. Bondevik valgte å gå av på en sak som er god for alle tre regjeringspartiene (miljø), og som gir Jens Stoltenberg (hvis det blir ham) en vanskelig start. Samtidig betyr det trøbbel for Høyre (i det minste i forhold til fremtidig samarbeide på ikke-sosialistisk side) å være fødselshjelper til en Ap-regjering. Hvis ministeriet Stoltenberg kommer er Carl I. Hagen og hans gruppe satt effektivt på sidelinjen (det samme oppnådde forøvrig Sp ved å masjere ut av Syse-regjeringen i 1990).
I mange sammenhenger har spesielt Ap og Sp, men også resten av sentrum hevdet at det mest naturlige flertall i Stortinget ligger i skjæringspunktet mellom sentrum og Ap. Det er her de gode løsninger for miljø og fordeling skapes. Når Ap nå velger regjeringsmakt fremfor miljø, og med Høyre som fødselshjelper, vil det være meget kjølig i «det mest naturlige flertall». Sentrumspartiene har ikke glemt hvordan Aps konsekvente avvisning av regjeringen Bondevik i de to årene efter at Jagland forærte Bondevik makten, har drevet den nå avtroppende regjering i armene på høyrepartiene. En situasjon som Ap selv skapte, og holdt ved like, har de så brukt for å vinne velgere – ved å peke på at sentrumsregjeringen medførte den mest høyrevridde politikk i Norge på lang tid. Hvordan Stoltenberg skal kunne tine sentrum opp til igjen å skape «det mest naturlige flertall» for miljø og fordeling, er ikke enkelt å forstå. Nå må Stoltenberg, som Bondevik, regjere på høyrepartienes nåde. Hvis da ikke Sp viser seg å være like troløse som alltid. Problemet for Sp er at det i Stortinget ikke skapes flertall av Sp og Ap. De trenger SV. Og hvordan vil forholdet bli mellom sentrum dersom Sp igjen viser sin troløshet burde være den enkleste sak av verden å forstå.
Regjeringen Bondevik var en umulighet, men fikk makten i gave av Jagland – pga. hans 36,9. Det Stortinget som Jagland mente var for vanskelig sammensatt til at han kunne regjere videre efter valget i 1997, er det samme som Jens Stoltenberg nå skal manøvrere i.
Bondevik og hans mannskap vil nok først og fremst bli husket for kontantstøtten, og for at den ble sittende så overraskende lenge. Selv så sentrumsregjeringen seg som et demokratiprosjekt. Ap-hegemoniet måtte brytes, av hensyn til demokratiet i Norge. Det skulle skapes mer åpenhet i beslutningsprosessene – og folket skulle forstå at andre enn Ap kunne regjere. Problemet for sentrum har vært at Bondevik-regjeringen godtok så mange nederlag på for dem selv vesentlige saker, at regjeringen kunne beskyldes å drive viljeløst omkring – fra nederlag til nederlag. Dessuten ville regjeringen liberalisere asylpolitikken, og drive en mer miljøvennlig politikk. Ikke så enkelt, når Ap, FrP og H har hatt en annen agenda. En KrF-ledet regjering som denne er en sjeldenhet, der den senker prisene på alkohol og setter ny rekord i åpning av antall vinmonopol. Og som sier ja til muslimske skoler, og aksepterer å utnevne en liberal biskop.
I tiden fremover vil det nok bli mange debatter om hva Bondevik egentlig fikk til, utover kontantstøtten og regjeringstaburettene. Kanskje vil heller ikke resultatene være synlig på kort sikt. Valget i 2001 vil fortelle om velgerne har akseptert budskapet om at andre enn Ap kan regjere.
Bondevik og hans folk har nærmest hanglet fra krise til krise, og spådommene om nært forestående fall har vært mange. Dette regjeringsskiftet er egentlig sjelden. Det er kun det tredje efter 1945 som baserer seg på en krise i møtet mellom regjering og Stortinget.
Dersom vi aksepterer Willochs regjeringsutvidelse i 1983 som hans annen regjering, har Norge hatt 19 regjeringer efter 1945. Hele 6 ganger har det vært skifte som følge av valg; 1945 (Gerhardsen, Ap), 1965 (Borten), 1973 (Bratteli), 1981 (Willoch), 1989 (Syse), og 1997 (Bondevik). 5 ganger har det vært skifte som følge av interne forhold i Ap; 1951 og -55 (Torp/Gerhardsen), 1976 (Nordli), 1981 (Brundtland) og 1996 (Jagland). Fire ganger har regjeringer gått av som følge av krise i Stortinget; 1963 Gerhardsen og Lyng, 1986 (Willoch) og 2000 (Bondevik). To ganger har regjeringer gått i oppløsning; 1971 (Borten) og 1990 (Syse). En regjering har gått av fordi det ble stilt kabinettspørsmål til Folket (Bratteli, 1972). At en regjering lider nederlag i Stortinget, og må gå av, er altså en sjeldenhet.
For dem som ikke har fått med seg det mest elementære ved statsvitenskap-pensumet, kan det her repeteres følgende: Et mistillitsforslag betyr at regjeringen felles. Et kabinettspørsmål betyr at en regjering som ikke får viljen sin overfor Stortinget velger å gå av. Gerhardsen og Lyng ble felt i 1963, Willoch og Bondevik valgte å gå av i 1986 og 2000.
Norge har hatt 19 regjeringer, 11 fra Ap, syv ikke-sosialistiske og èn samlingsregjering. Er det nå klart for endeløse år med Stoltenberg?
Det er trist at strategene i Høyre og FrP ikke fant utveier til å holde Bondevik ved makten, og dermed holde Ap utenfor regjeringskontorene i minst fire år. Dèt kunne Norge trengt.
