I Nettavisen er det i dag er vanvittig utspill. Dessverre er det bare det verste symptomet på en utbredt tanke.
Det er festspilldirektør Tove Karoline Knutsen som mener Oslo-ungdom bør ha et pliktår i Karasjok eller en annen plass i distriktene. Vanvittig! Det føyer seg pent inn i et menneskesyn der den dominerende tanke er at mennesket eksisterer for fellesskapets skyld, og ikke for sin egen. Mennesket tilhører samfunnet, og samfunnet har rett til å bruke dem som de vil.
Tankegangen er like ond som den er utbredt, det er en utbredt tanke, selv blant folk som ellers regner seg som liberale, at mennesker har en plikt til å ofre et år av sitt liv for staten. Verneplikten er et typisk eksempel på dette. Alternativet til militærtjeneste er for de fleste siviltjeneste som er like moralsk forkastelig. Begge deler betyr at man fratas retten til å bestemme over eget liv, og gjøres kun til en ting, som samfunnet kan plassere i den posisjon som samfunnet ønsker.
Når jeg sier samfunnet, så er det staten som er det utøvende organ. En samling politikere og offentlige tjenestemenn som påberoper seg retten til å bestemme over mennesket. Verneplikten er ond. Dette er en måte å behandle mennesker på som ikke fortjener annet enn fordømmelse.
Alternativet er frihet, der hver enkelt selv velger yrke og bostedsadresse. Der ingen kommanderes til hverken Karasjok eller indre Troms. Noen mener at pliktår er en naturlig måte å gi noe tilbake til samfunnet på. Det finnes to svar på dette. 1) Trelldom er ikke naturlig. 2) Gjennom vanlig nyttig, privat arbeid, bidrar man også til fellesskapet. Å hevde at man må ha samfunnstjeneste for å bidra til samfunnet, betyr at man har slukt fordummende kommunistisk propaganda. Privat næringsvirksomhet bidrar til en bedre verden, og det gjør dette mye mer effektivt enn en mer planøkonomisk samfunnstjeneste.
