Jeg blir aldri kvitt overraskelsen over hva kunnskapsrike mennesker kan finne på å si om liberalisme. Det er også skuffende hvordan intelligente mennesker kan si så mye tull!
Publisert som lørdagskronikk
Jeg har vært på to debatter hos Det Norske Studentersamfund de siste to ukene. I begge debatter har det kommet tvilsomme beskrivelser av liberalismen. I den første var det en sosiolog, hvis navn jeg ikke husker, som utgreiet at USAs politikk var et godt eksempel på at liberalisme ikke fungerte, bl.a. ut ifra de mnage som satt fengslet der. Tidligere i debatten hadde han for øvrig kjørt seg helt på jordet når det gjaldt individualisme. I den andre debatten var det Pål Veiden som hadde sine svin på skogen. Debatten var om Østerriksk politikk, og gjennom nesten hele debatten var han bra. Men så kom han inn på liberalismen, og da tok det helt av, han sa bl.a. at det er et liberalistisk dilemmea at frihet fører til ufrihet, f.eks. når alt styres av markedet. Deretter sa han at det jo heldigvis ikke var noen som var hundre prosent liberalister. (Undertegnede viftet på det tidspunktet krafttig med hendene.) Deretter sa han at han nettopp hadde forelest om dette. Hulk!
Det er betegnende hvor mange misoppfatninger det finnes om liberalismen. Jeg har studert liberalismen ganske så nøye over mange år og jeg vet om mange gode innvendinger og motargumenter, dessverre kommer nesten aldri disse frem i debatter. Isteden drives det skyggeboksing mot noe helt annet enn det som reelt sett er liberalismens innhold.
Den vanligste fordommen
Jeg har nettopp intervjuet historikeren Øystein Sørensen, intervjuet trykkes i neste Ama-gi. Jeg spurte ham om hva som var den vanligste feilaktige oppfatningen om liberalismen. Hans svar var at det var troen på at liberalisme betydde at man kunne gjøre alt man ville, uten hindringer. Dette er en vanlig feil, eksempelvis en feil Høyre begår når de beskriver ulike ideologier, men nå har jo aldri folk i det partiet vært spesielt godt ideologisk skolert.
Tvert imot så legger liberalismen klare føringer på hvilke handliner som er tillatt. En presis definisjon av dette er en feinscmekkersak i liberalistiske diskusjoner, men det er ingen tvil om at det finnes grenser. I motsatt fall kunne det jo ikke vært slik at handlinger foretatt av politikere er gale. Og alle mener jo at liberalismen setter grenser for politikk. Altså er også denne holdningen inkonsistent.
Selv om liberalismen setter klare grenser for hva slags handlinger som er tillatt, setter den på samme tid ikke mange grenser. De aller fleste moralske avgjørelser delegeres til individet selv. Det er nok dette som får en del mennesker til å vurdere liberalismen som nihilistisk. For eksempel er det slik at liberalismen mener det skal være lov å bruke narkotika, den sier imidlertid ikke noe om det er bra eller dårlig, det er opp til den enkelte å vurdere. Nå kan dette nyanseres ved at enkelte retninger i liberalismen vil anse overdreven bruk av narkotika som umoralsk, selv om det er tillatt.
USA – et paradis?
En annen misforståelse er at USA er det liberalistiske paradis. Dette er også feil. USA er på mange måter et sosialdemokratisk samfunn der mange inngrep i individets frihet er det vanlige. Eksemplevis er det slik at mange av de som sitter fengslet, gjør det på grunn av narkotikarelaterte forbrytelser. I et liberalistisk samfunn ville narkotikarealatert kriminalitet vært sterkt redusert, altså blir slik kritikk av liberalismen fullstendig meningsløs.
Jeg tror det finnes to hovedgrunner til fordommen om USA som et paradis. Eller tre om vi tar med at venstresidens løgnaktige propaganda hele tiden fremstiller det på denne måten. Den første grunnen er historisk; den amerikanske revolusjonen var på mange måter en liberalistisk revolusjon, selv om slaveriet er et godt eksempel på ikke-liberalistiske elementer. I tidens løp har imidlertid amerikansk liberalisme degenerert til sosialdemokrati. Den andre grunnen er at til tross for mye stat er staten kommet i tillegg til og ikke istedenfor privat initiativ. Mens man i Norge aldri har hatt alternativ f.eks. i helsesektoren, har det i USA eksistert alternativer. Dette private alternativet har, til tross for betydelig og ødeleggende offentlig regulering, vært mye profilert. Spesielt i propaganda for å vise hvor urettferdig USA er. Den store offentlige sektoren, med MediCare og MediAid for eksempel, blir glemt. Norsk media og norsk skole er svært dårlig når det gjelder skildringer av USA.
Bare penger og marked?
Veidens påstand bygde i stor grad på at liberalismen bare bestod av penger og marked, noe som selvsagt er helt feil. Penger er ikke et sentralt element i liberalismen, det er faktisk bare en sekundær oppfinnelse for å redusere transaksjonskostnader i markedet. Det sentrale i liberalismen er frivillighet. Nemlig det enkle faktum at handlinger basert på frivillighet er bra og tvangsbaserte handlinger er dårlige.
Og frivillige handlinger trenger ikke å være kapitalistiske. Jeg spiste for eksempel middag hos en venninne i går, uten at hun tok seg betalt. Et eksempel på at liberalismen også omfatter en sivil sektor, og ikke handler om en atomistisk rasjonell aktør som kun kjøper og selger.
Liberalismen er en spennende ideologi, og en av våre viktigste oppgaver er å rydde av veien en del misforståelser rundt hva liberalisme egentlig er. Dessverre er disse ofte dypt forankret, og våre motstandere har svært liten vilje til komme ut i en ærlig debatt. For på den åpne og kun faktabaserte ideologiske slagmarken, har liberalismen svært gode muligheter til å lykkes mot alle andre ideologier. I tillegg til bevisst motvilje, er det også mye intellektuell latskap ute og går, hvorfor gidde å tenke nye tanker? Ganske enkelt fordi du da vil oppleve at liberalismen gir en bedre verden.
Denne kronikken kunne vært mye lengre, det finnes utallige feilaktige fordommer; en er at kapitalisme er bra for de rike, men dårlig for de fattige. En annen er at liberalismen historisk sett har spilt fallitt. En tredje er at liberalismen betyr at multinasjonale selskaper kan herje som de vil.
