Thorbjørn Jagland var mobbet, utskjelt og forfulgt. Av media, ansiktsløse motstandere i eget parti, av politiske motstandere. Thorbjørn Jagland er en martyr. Som ofret seg for landets og Partiets!) beste. Dette er den myten som nå er iferd med å bli skapt, efter at Thorbjørn Jagland overraskende trakk seg som Aps statsministerkandidat og parlamentariske leder på landsstyremøtet 10.februar.
Publisert som lørdagskronikk
Det er all grunn til å ta til motmæle mot denne mytedannelsen, for den er ikke korrekt. Thorbjørn Jagland er partikaninen som kom til topps i skyggen av moder Gro, men som snublet og falt, gang på gang, da han skulle stå på egne ben.
Strategen.
Da han overtok som partileder efter Gro på landsmøtet i 1992, var han kjent i rollen som partisekretær. Han var den geniale strateg og fornyer av Ap, ideologen som trakk de lange linjer der Gro styrte og administrerte. Og slik fortsatte det, mens alt tilsynelatende var idyll i det delte lederskapet mellom Gro og Jagland. Inntil det kom anonyme lekkasjer fra Aps indre gemakker, om at nå var Jagland iferd med å bli utålmodig. Så byttet av statsminister kom i oktober -96.
Visjonær statsminister.
Også da han ble statsminister var han ny, og visjonær. Med utradisjonelle grep som Anne Holt og planlegningsminister Rød-Larsen. Med visjonen om «Det norske Hus». Hans regjering ble møtt med ovasjoner. Det var nå han skulle stå på egne ben for alvor. Og det var da det begynte å gå galt.
Tabbene.
Da POT overvåket Lund-kommisjonsmedlem Berge Furre blottla Jagland intern uenighet i justisdepartementet, i strid med all parlamentarisk skikk. Han ofret også ministeren, Grete Faremo.
Den største tabben var vel da han la listen så høyt som å forlange 36,9% valgoppslutning for å fortsette med Ap-regjeringen ved valget i 1997. Efter et kaotisk år med Jagland-regjeringen skulle han forlange at velgerne støttet ham i like stor grad som hans ryddige forgjenger Gro. Og resten av partiledelsen måtte stille seg solidarisk med et grep som var Jaglands eget. Når har vel maktpartiet Ap frivillig forlatt makten, slik Thorbjørn Jagland gjorde?
Jaglands tabbeliste er enda lengre: Han skapte tvil om Aps holdning til kontantstøtten, efter å ha vært blankt avvisende i to år, og gjort dette til symbolsaken som blokkerte alt vanlig samarbeid med sentrumsregjeringen. Han forsøker å klistre Carl I. Hagen til Jörg Haider, men samarbeider gjerne med FrP om å gi bort Oslos fineste tomter gratis til en redermilliardær. Da han ble partileder forlangte han «lydighet» fra Stortinget, men i opposisjon ville han ikke gi den nye regjeringen de samme arbeidsbetingelser som forlangte for seg selv. Språklige tåpeligheter av typen «Vi satte foten ned og sto på den» vil more sitatsamlere lenge.
Selvkritikk uaktuelt?
Er det noen som husker behandlingen av Gro efter at den første begeistringen hadde lagt seg, efter valget i 1981? Eller behandlingen av Rolf Presthus i 1987 og Jan P. Syse i 1990? Påstanden om at Thorbjørn Jagland ikke har hatt en eneste normal arbeidsdag på 3 år faller på sin egen urimelighet. Han har selv skapt den situasjonen han nå fremstilles (og fremstiller seg selv) som offer for.
Thorbjørn Jagland falt for eget grep. Og om han er så «stor» som det hevdes, burde han nå komme med litt selvkritikk. Ikke skylde på alle andre for at alt går galt. Den øvelsen bør Carl I. Hagen få være alene om.
