På Sørlandet har saken om Grace dominert nyhetsbildet.
Grace er en fjernadoptert filipinsk jente på 22 år som har bodd hos en adoptivfamilie i hjembygden min, Birkeland i et par år nå. For et par dager siden ble hun sendt ut av landet.
Det er helt forkastelig å utvise en ung kvinne som i flere legerapporter får en diagnose hun trenger behandling for: Grace har både fysiske og psykiske skader som følge av langvarig seksuelt misbruk.
Det er positivt med den tverrpolitiske mobiliseringen fra nesten alle partier som har vært for at Grace skal få bli. Spesielt har Høyre-ordføreren Harald Vestøl og aktive KrF-politikere stått på. Justisminister Odd Einar Dørum har ikke vist noen velvilje og mener at likebehandling er viktigere enn at riktige beslutninger fattes. Myten om Venstre som et liberalt og humant parti er for lang tid lagt på søppeldynga ut fra Dørums oppførsel.
Saken symboliserer imidlertid noe annet. Man setter opp en innvandringspolitikk som har tverrpolitisk støtte. Dette er planøkonomisk styrt og man behanlder mennesker som tall og objekter uten å skjelne til at det faktisk handler om menneskeskjebner. Når en konkret sak dukker opp, ser man hvordan regelverket egentlig er. Jeg håper dette får noen og enhver til å ønske å endre norsk innvandringspolitikk i mer liberal retning.
For det handler faktisk om mennesker…
