I likhet med norsk presse forøvrig, la vikar-redaktøren ned tastaturet 1. januar. Milleniumsfeiringen varte til uti de små timer, og siden dette er eneste gang vi får oppleve et tusenårsskifte og all festivitasen rundt, ble aftenen sen, noe som forplantet seg til morgenen deretter.
Av Per-Anton Rønning
To ting slo oss helt klart: Det ene var alle de glade menneskene, all forventingen og alle de positive, livsbejaende smil som var å se. Vi fulgte med litt på TV-sendingen helt på tampen av aftenen, og der var innslag fra hele verden. Det vi så var fri, individuell utfoldelse, og borte var de statskontrollerte massemønstringene slik vi kjente dem fra Den Røde Plass og Nazi-Tyskland. Dette var godt å se, og på tross av at der fremdeles vokser ugress i hagen i form av undertrykkende diktatuerer, så innevarsler det 21. århundre diktatorens død.
Det andre som slo oss var at det meget omtalte 2000 problemet ikke inntraff noe sted. Strømmen gikk ikke, vannforsyningen ble ikke berørt, og bankene fungerer fortsatt. Det skjedde heller ikke noe på sykehusene rundt omkring i verden, ikke noe som ble rapportert iallfall. Vi hørte heller ikke om noen flyulykke.
Dette hadde vi forventet på forhånd. Man fikk uvergerlig en mistanke om at her var det opphausede dommedagsprofetier ute og gikk, av en type som fikk alle konsulentselskaper i IT-bransjen til å smile fra øre til øre, og tabloidpressen til å selge flere aviser. Sponheim ble interviuet og fikk spørsmålet om all pengebruken får å unngå problemet hadde vært forgjeves. Han kunne selvsagt ikke svare ja på dette, han måtte si at det hadde vært en nyttig og nødvendig gjennomgang, slik at man nå hadde oppgraderte og forbedrede systemer rundt omkring.
Dette kan sikkert være riktig. Det er bare en ting vi kanskje aldri får vite: Hvor mange kritiske feil ble funnet og korrigert pr. million kroner brukt? Og hvilke konsekvenser ville det fått om de aktuelle feilene hadde blitt korrigert i ettertid, når de inntraff? Bare en tanke. Man kan trygt gå ut fra at privat sektor for lengst har sikret sine datasystemer, fordi denne ikke har noen skattebetalere å sende regningen til dersom det verste skulle inntreffe. Det er gamle, mosegrodde systemer i det offentlige (som selvsagt forlengst burde ha vært modernisert) samt ferdigbrente programmer i styringsenhetene til alle salgs tekniske anlegg som først og fremst var antatt å være sårbare (Atomkraftverk er et stikkord her). Men intet har skjedd så langt, så noe av pengene kan sikkert være vel anvendt.
Alt i alt må vi kunne konstatere at feiringen av inngangen til det det nye årtusen forløp på en eksemplarisk måte kloden rundt, og denne markeringen har sikkert bragt mennesker av ulike kulturer næremere hverandre, takket være en simultan kommunikasjonsteknologi.
Selv om feiringen hadde ulike drakter og scener verden rundt, hadde de det samme gledens budskap: Vi forventer oss noe positivt av det 21. århundre.
Godt Nytt År, alle sammen.
