Fredsprisvinner Yassir Arafat har ved hjelp av politi og hemmelige sikkerhetstjenester kneblet palestinske medier. Det er forbudt å skrive negativt om Arafat og hans familie, politi og sikkerhetstjenester skal ikke kritiseres, og det er heller ikke lov å skrive om sikkerhetssituasjonen.
Det er heller ikke lov å skrive noe positivt om den palestinske opposisjonen. (Dagbladet 28.12.99)
Av Per-Anton Rønning
Imidlertid har nå AMIN sett dagens lys, og AMIN er forkortelse for «Arabic Media Internet Network», samtidig som forkortelsen også betyr «ærlig» på arabisk. Khaled Abu Aker er leder for AMIN, og han sier han i utgangspunktet trodde man kunne bygge opp et palestinsk demokrati med ytringsfrihet. Men siden selvstyret ble etablert i 1994 har Arafat slått hardere og hardere ned på pressefriheten. Som Aker uttrykker det: «Nå bestemmer trangsynte folk som hindrer journalistene i å skrive sannheten»
AMIN legger ut på internett den informasjonen palestinerne ellers ikke får tilgang til, og Arafat er således nedkjempet av cyberspace. AMIN holder til i et lite kontor i Øst-Jerusalem, og dit når ikke Arafats arm. Her er det israelerne som styrer, så Arafat kan ikke sende en politistyrke dit og raide kontoret. Aker startet AMIN i 1996, og han begynte med å publisere artikler som ble nektet tatt inn i palestinske aviser. Etter hvert begynte palestinske journalister å lage egne saker for AMIN, for de visste at disse ikke ville komme inn i de aviser de jobbet for.
Makt er ikke hva det var. I dag kan man drive kiler inn i maktapparatet ved hjelp av informasjons-gerilja på nettet. Ensretting, sensur og trakassering av journalister som går makten imot er ikke fullt så enkelt lenger. AMIN rapporterer at det ble registrert 40000 treff på hjemmesiden hver dag i november, så det dreier seg om et anselig antall. Dette viser hvilket potensiale internett har for de som ellers ikke har noen mulighet til å nå fram med sitt budskap.
Denne trusselen er man selvsagt fullt klar over i maktens korridorer. Det er derfor viktig å være på vakt mot fremstøt som på subtilt vis tar sikte på å bringe den frie informasjonsflyten under kontroll, og sørge for at den tjener makten i stedet for opposisjonen. Arafat har gjennom sin politikk på ytringsfrihetens område bevist at han ikke er noen dyrker av frihetens idealer. At denne mannen fikk tildelt en fredspris gir kanskje en del folk litt vemmelig smak i munnen? Eller er det ikke så nøye med slikt i Nobelkomiteen?
