Bondevik har en romjulsdrøm, forteller Dagsavisen i dag. Ved inngangen til neste årtusen advarer han det norske folk mot å «ende opp i en sjelløs materialisme». Han peker på at vi har utviklet oss fra et fattig U-land til ett av verdens rikeste, og den største utfordringen for 2000 tallet blir «å bruke rikdommen riktig».
Av Per-Anton Rønning
Vi må spørre oss om vi tåler rikdommen, og om hva rikdommen skal brukes til sier Bondevik. Det må være en etisk forpliktelse å bruke rikdommen vår på dem som trenger den mest i samfunnet vårt og utenfor landets grenser. Siden det er begrenset hvor mange vi kan ta inn i Norge (vi er langt under den grensen, red.anm) må vi bruke våre ressurser til å «hjelpe fattige og forfulgte ute i verden». Vi må ha et verdimessig og etisk fundament i samfunnet som gjør at rikdommen brukes riktig sier Bondevik.
Bondevik går inn for landing fra denne tankeflukten ved å si at disse spørsmål kun i begrenset grad kan vedtas med politiske virkemidler, for dette er et spørsmål til den enkelte om hva vi skal fylle våre liv med. Folk bør fylle sine liv med kulturelle, medmenneskelige og åndelige verdier hevder han, og derfor er det viktig at han som politiker formaner til dette.
Bondevik har imidlertid kommet til en svært gledelig erkjennelse: Det er begrenset hva politikerne kan og bør styre. Dette har i større grad gått opp for ham i de siste årene. Politisk styring ovenfra gjennom vedtak, lover og paragrafer har klare begrensninger mener han i dag, mens han i sine første år i politikken trodde mye sterkere på dette. Derfor vil han nå være apostel for en etisk bevisstgjøring nedenfra i samfunnet.
Fra Bondevik må vi forvente en etikk basert på altruisme, det kristne fattigdomsidealet (åndelige framfor materielle verdier) samt en jordisk hjelpende hånd for å oppfylle løftet om at de siste skal bli de første. Men der er også en annen etikk, en mye bedre etikk, en mye mer moralsk etikk: Det er den som tar utgangspunkt i det suverene individet, samt individets rett til å gjøre hva det vil med produktet av sine ideer og sin arbeidsinnsats, en etikk som setter individet over kollektivet og ikke tillater tyveri fra den enkelte til beste for Bondeviks lidelsesfeller. Denne tyverietikken kan kun oppfattes som legal dersom man ikke anerkjenner retten til å eie. Og anerkjenner man ikke retten til å eie, anerkjenner man heller ikke individet som noe fritt, selvstendig og ukrenkelig. Men dersom man fullt ut anerkjenner retten til å eie, vil man også få erfare at Adam Smith har rett i sin ide om den usynlige hånd: Når man tjener sin rasjonelle egeninteresse vil dette ha positive ringvirkninger for samfunnet forøvrig.
Den trenden vi nå er inne i går også i denne retningen, og Bondeviks erkjennelse er et produkt av dette: Det viser at han har politisk teft nok til å se at det nye årtusen vil bli preget av individets frie valg, der også individet tar et bevisst ansvar for eget liv, og ikke overlater vesentlige deler av sine valg til det politiske markedet. Velstand blir ikke lenger oppfattet som et nullsumspill: Hvis jeg tjener noe, da er det på bekostning av andre, som taper tilsvarende. Denne gale, onde ideen stammer fra merkantilismens tid, og er begjærlig tatt i bruk av partipolitikere som har sett muligheter i det politiske marked: Ved å tilby intervensjon i dette innbilte nullsumspillet, har man skaffet seg stemmer fra de gruppene som politikerne selv har identifisert som tapere.
Det kan være et poeng å minne om Deng Xiaopings utsagen: «To be rich is glorious». Denne ideen er bedre enn Bondevisk ide, der han prøver å skape dårlig samvittignhet hos folk fordi de nyter velstanden. Vi skal ikke la Bondevik og kristenfolket ta styringen i det 3. årtusen, de har hatt sin tid. Nå er tiden kommet for individets triumf, den rasjonelle egeninteressens triumf, det individuelle, inkluderende samfunns triumf. Dette er de verdiene vi i tiden fremover bør bruke vintersolverv til å feire, og ikke grunnleggeren av en kollektivistisk, altruistisk, anti-individuell religion, der man må ty til morsomme kunstgrep som engler som daler ned fra himmelen, jomfrufødsel,
skinndød kamuflert som «oppstandelse» (hva nå det er), samt arvesynd, noe vi ved hjelp av denne merkelige eiendoms- og individfientlige kultfiguren Jesus må «frelses fra».
