Finansavisen hadde et oppslag på tirsdag om vanstyre i Oslo Kommune. Asylsøkere tilbys plass i lurvete hospitser, som kommunen leier inn til skyhøye priser. Siste kjente eksempel er en månedsleie på kr. 60.000 for en liten leilighet i et hospits. Familien er på 6 personer. Man trenger knapt regneferdighet for å finne ut at kommunene betaler kr. 720.000 pr. år for denne boligen. Denne summen ville dekket årsleien for 2-3 eneboliger i Oslo!
Dersom vi ser på beløpet som kapitalavkastning, vil det kunne forrente en bolig til rundt 10 mill. kroner. Kan det gjøres verre? Oslo har et Høyrebyråd, og Høyre skal liksom være skattebetalernes venner, hevder de. Deres politikk innebærer effektivitet i offentlig sektor blant annet. Dette er retorikken. Her ser en verdien av politisk retorikk, om vi ikke visste fra før at den er lik null.
Av Per-Anton Rønning
Denne utillatelige sløvheten er bare mulig når man bruker andres penger, samtidig som man vet at systemet i det offentlige er perfekt satt opp for ansvarspulverisering. Derfor finnes det ikke noe incentiv for byråkratene til å legge seg i selen for å finne mer effektive løsninger.
Det er nesten fristende å anbefale som karrierevei å bli hospitseier i Oslo.
Et annet spørsmål som melder seg er: Kan det være mulig at «noen» i kommuneadministrasjonen har fortjeneste av å tillate slike groteske forhold som dette? Har den tidligere meget omtalte korrupsjonskulturen blomstret opp igjen? Det må være lov å stille spørsmålet når tingene havner såpass ut av proporsjon som dette.
Minst like graverende er sykehusdriften. Pasienter med lårhalsbrudd ved Ullevål kan risikere å vente 4 dager på operasjon fordi sykehuset mangler kvalifiserte pleiere. Hadde dette vært mulig dersom sykehuset hadde risikert konkurs om driften var for dårlig?
Og korridorpasientene ligger der fortsatt, enten de er levende eller døde.
Sykehuset mangler 350 pleiere, hvorfor sørger ikke kommunen for å få fylt disse stillingene? Dette viser nok et grelt eksempel på at offentlig drift og politisk styring IKKE er en betryggende løsning for publikum. Det er ikke på tross av dette systemet at Ullevål er i en slik forfatning, det er på grunn av det. Men igjen ligger dette innbakt i incentiv-strukturen. Pengene til kommunens drift kommer ikke inn frivillig, de tas fra folk over skatteseddelen.
Det knytter seg ingen individuell rettighet til skattebetalingen. Rettighetene (hvis man kan kalle det det) er kollektive, og dermed underlagt politisk og byråkratisk vilkårlighet. Det utrolige er at myten om at offentlig drift skal være en trygghetsgaranti for den enkelte er så seiglivet!
De eneste som har interesse av dette systemet er fagforeningene. Der rasles det intenst med sablene hver gang ordet «privatisering» tas i bruk. Vi merket oss jo sykepleierforbundets hets-reaksjon nylig da AP endelig tok mot til seg og var med på å tillate utleie av vikarer i helsevesenet. Men AP skal berømmes for dette, og det er lett å forstå at det ikke kan ha vært lett for dem å gå til dette skrittet. Men de innså nok at alternativet ville kunne velte hele konspetet med offentlig drift.
