Jeg blir alltid forundret over partipolitikkens vesen. Spesielt når jeg tenker meg om, det er tydelig at den lever sitt eget liv, med sin indre dynamikk.
Publisert som lørdagskronikk
Jeg holder mye til på Studenthuset Chateau Neuf, vi i FRIstud har et kontor der. Nå skal det komme en ny romfordeling, og i den anledning snakket jeg med en venn av meg som er formann i Den Konservative Studenterforening. For de som ikke vet det, så er det Høyres studentforening. Jeg spurte om det kunne være aktuelt for dem å dele kontor med Sosialdemokratisk Studentforening, som er Arbeiderpartiets studentforening. Han svart at det var fullstendig uaktuelt, gjerne andre, men ikke dem, fordi de var fienden. De var deres erkefiender, og de hater hverandre.
Jeg er egentlig overrasket over denne holdningen til AP-folk fra folk med tilknytning til Unge Høyre og tilsvarende. Er det noe saklig politisk grunnlag for å fremstille hverandre som fiender. Jeg har tenkt litt på hva disse partiene faktisk er enige om, og her er resultatet:
Alt de er enige om
Arbeiderpartiet og Høyre er enige om en rekke viktige saker. De er begge tilhengere av at det offentlige skal ha ansvaret for barn og ungdoms utdannelse. Dette skal betales av det offentlige, helt fra tidlig barndom til man er ferdig på universiteter. Skoleplass og lånekasse skal være et offentlig ansvar. At staten skal betale for barn gjennom barnetrygd gjennom hele barndommen er det også konsensus om.
Helsevesenet skal være en offentlig oppgave. Det er politikere som har ansvaret for at folk får en operasjon ved sykdom. Sosialstøtte og arbeidsledighetstrygd støttes også. Folk skal heller ikke selv sikre sin egen alderdom, dette støttes det unisont at det offentlige har ansvaret for.
Et forsvar drevet ved hjelp av innkommanderte vernepliktige får også full støtte. Statskirke og kristne formålsparagrafer er i følge begge partier en viktig del av norsk kultur. Og innvandringsstopp er begge for, selvsagt sammen med grensekontroll og toll generelt. Rusmidler slik hasj og kokain skal være ulovlig både å kjøpe og selge og bruke. Straffene for slikt skal være harde.
Annen usunn livsstil skal avgiftsbelegges. Det skal være avgifter på alkohol og tobakk, og selvsagt på bensin. Det er vel unødvendig å nevne at samferdsel er en viktig offentlig oppgave. Landbrukssubsidier og distriktspolitikk må man også ha. Kulturpolitikk er viktig, og trenger offentlig støtte.
At vi trenger et høyt skattetrykk er begge partier for. Både AP og Høyre mener politikere har rett til å beslaglegge folks penger og bruke dem som de vil. En stor offentlig sektor rent generelt støtter begge partier. De er enige om utenrikspolitikk, enten det gjelder bombing, EU-, Nato- eller FN-medlemskap.
De små forskjeller
De nevnte sakene er ikke bagateller, det er blant de største og viktigste sakene innen politikken. Det finnes riktignok små nyanser, promilleforskjeller i hvor store skattene skal være eller hvor stor barnetrygden skal være, AP vil ikke ha den nye kontantstøtten for eksempel.
Høyre vil vel også ha litt mer privat drift av ulike institusjoner, selv om staten fortsatt skal betale og styre. Litt ulikt syn på hvordan f.eks. skolen skal drives, selv om begge ønsker skoleplikt og tar ansvaret vekk fra foreldrene.
Hvorfor er de så fiender?
Hva gjør så partiene til fiender? Litt kan være historisk betinget, det var større forskjeller før. Men siden Høyre er et konservativt parti, vil de automatisk ta opp i seg det eksisterende. Og når AP har styrt lenge, blir Høyre et sosialdemokratisk parti, noe de også har blitt.
Jeg tror sannheten i større grad er at de er hverandres nyttige idioter. Politikken har sitt indre liv, går noen frem, går andre tilbake. De trenger begge en fiende de kan angripe med sine utspill, en de kan hate. En de kan fremstille som fiende for å skape indre samhold og styrke utad.
Finnes alternativer?
Klart det finnes alternativer. Og da tenker jeg ikke på f.eks. Sosialistisk Venstreparti eller Fremskrittspartiet. De er begge enige i så godt som alle nevnte saker ovenfor, selv om noen nyanser skiller. SV liker ikke statskirken og FrPere liker ikke opera. Men å fremstille dem som noen systemkritikere vil falle på sin egen urimelighet. Det finnes imidlertid to alternativer.
Du kan jo søke til kommunisme eller nazisme, kollektive ideologier som vil innføre et totalitært samfunn. De vil avskaffe alt privat og innføre den allmektige stat, jeg vil sannsynligvis bli skutt hvis de kommer til makten, de trenger ikke lese lenge i liberaleren.net for å finne ut at jeg er en mulig kontrarevolusjonær. Fremfor dette alternativet velger jeg både AP og Høyre hvilken dag som helst.
Det er imidlertid et annet alternativ. Et liberalistisk et, der man vil overlate ansvaret for den enkeltes liv til den enkelte selv. Der løsningen er individuell frihet. Enten det gjelder egen alderdom eller ens forhold til rusmidler eller religion. Et alternativ som kaster vrak på skatter og en stor stat. Et alternativ som tillater mennesker å leve sitt liv slik vedkommende selv ønsker.
Dette er et alternativ som faktisk skiller seg litt ut fra mengden. Et alternativ det er verdt å jobbe for. Vi ser imidlertid liten vits i å bygge opp et fiendebilde, vi har et positivt menneskesyn, vi tror på et godt liv, ikke et bittert liv fullt av hat mot våre politiske motstandere. Vi ønsker endring, ikke hevn for den urett politikere står for.
