Dagbladet hadde en kronikk av Gudleiv Forr under denne tittelen søndag 5.12.99. Kronikken viser at en erkjennelse nå presser seg så sterkt fram at den når riksmedia: Det parlamentariske styresett basert på et system av politiske partier er under sterk forvitring, og vil sannsynligvis bli kraftig omformet. Kronikken peker på forhold som etter hvert er blitt påtrengende og lett observerbare: De politiske partiene bryter sammen, deres rolle som verksted for utforming av politikk er på vei ut. Det vises til den svenske maktutredningen, som konstaterer at også velutdannede mennesker nå har sluttet å interessere seg for partipolitikk. Karakteristikken av partienes rekrutteringsgrunnlag er nokså grim: «Partiene holdes i gang av en selvrekrutterende krets av av kommunestyrerepresentanter og noen trofaste slitere med framtida bak seg». Jeg synes det er ganske lett å kjenne igjen dette, om man tar et lite overblikk. Erik Solheim er opptatt av fenomenet i sin nye bok, Stortingspresidenten ønsker at Stortinget skal drøfte de konstitusjonele spørsmål som denne trenden åpenbart reiser, og Jagland har nedsatt en gruppe ledet av Bjørn Tore Godal for å komme med forslag til nye partivedtekter som skal møte utfordringen. Høyttenkningen i forkant går ut på at lederen velges direkte av medlemmene (i stedet for av landsmøtedelegatene), og at viktige saker legges ut til avstemning.
Av Per Anton Rønning
Publisert som lørdagskronikk
Makten legges altså ut til individene.
Ideologiene må kunne erklæres døde. Den politiske kampen på stortinget består kun i hvordan beholde taburettene, og dette avføder en slalomkjøring mellom ulike støttespiller for å sy sammen budsjettkompromisser. Det er vanskelig å tenke seg at regjeringen vil søke avskjed på prinsippielt ideologisk grunnlag. Selv om Stortinget vedtok at statskirken har plikt til å ansette homofile samboende prester, så vil nok ikke KrF slippe regjeringstaburettene av den grunn.
Bare for å ta et ekesempel.
De nye ideene er ganske sammenfallende med det undertegnede ved tidligere anledinger har benevnt «det individuelle, elektroniske valghandlingsdemokrati». Man konstaterer at engasjementet blant folk er stort, men dette engasjementet dreier seg om enkeltsaker. Partiene oppfattes ikke lenger som effektive kanaler for å få fram politiske løsninger på det som opptar folk flest, og dette fører til at velgerne blir hjemme i stedet for å gå til urnene. Partienes nokså slagordpregede tilbud til velgerne virker ikke tillokkende lenger, ikke minst fordi folk er klar over at løfter før valg og budsjettkompromisser etter valg er to helt forskjellige ting. Og: Hvor mange har lest et partiprogram før de går inn i stemmelokalet?
Jagland vil at «det autonome individ» skal gjenoppstå, men da innenfor partienes disiplineringssystem, hender kronikkforfatteren. Fremveksten av Det Autonome Individ er sammenfallende med Naisbitts/Aburdenes 10. megatrend (Megatrends 2000, Pan Books 1990) , som de kaller «The Triumph of the Individual». Her beskrives trenden mot større individuelt ansvar for egne handlinger. Dete er ikke «hver man for seg selv» mener Naisbitt, ut fra hans formuleringer lar det seg tolke en vektlegging på den rasjonelle egeninteresse, i motsetning til irrasjonell egoisme. «When people satisfy genuine achievement needs – in art, business or science – society gains», sier Naisbitt, og dette er vel hva liberalister vil gjenkjenne som Adam Smiths «usynlige hånd». Spørmålet er allikevel: Kan det autonome individ disiplineres innenfor rammen av et pratisystem? Dette vil tiden vise, men for min del tror jeg ikke det. Man forstår imidlertid Jaglands tenkemåte: Han tenker stadig innenfor partistrukturen, som gir ham og mange med ham levebrød, ja, sogar «livets mening». Man skal ikke kimse av den fellesskapsfølelsen som en partiorganisasjon gir grunnlag for, her omgås man likesinnede og knytter personlige bånd … iallfall inntil man blir dolket i ryggen. Man kan derfor ikke forvente at Jagland skal slippe ideen om partiet – massebevegelsen av syne, selv om Naisbitt kobler individets vekst med massebevegelsenes sammenbrudd. Jagland tenker derfor radikalt, men man må sette semi- foran. En virkelig radikal tanke er å prøve å utforme et system der de politiske partiene er satt på reservebenken! Det er først når man gjør dette at jeg tror man er klar til å møte den utfordringen som nå er i ferd med å ta form.
Hva skjer når valgte representanter knyttes mer direkte til velgerne i stedet for til partiene? Spør kronikøren. Dette spørsmålet rommer dypere sett et annet spørsmål: Kan man si at de valgte representantene egentlig representerer velgerne i det hele tatt? Nei, man kan ikke det. Selve systemet gir svaret: Det er et indirekte representativt system, der partiorganisasjonen står imellom representanten og velgerne. Det er partiene som avgjør hvem som skal representere, og velgerne får kun en ferdiglaget meny. Det er partiene som avgjør hvilke saker de skal kjøre fram, og denne prioriteringen skjer hos en programkomite, med et lite korrektiv fra noen delegater valgt av ulike partilag rundt omkring. Det er dette systemet som nå har mistet fotfeste blant velgerne. Det er også dette kronikøren kaller «den disipinerende kraften» som partiene utøvde. Har begrepet «partidisiplin» allerede mistet sitt innhold, spør han, og viser til ordfører»opprøret» mot Jagland i valgkampinnspurten.
Kronikken gir en etter min mening innsiktsfull situasjonsbeskrivelse. Men den faller av lasset og får et angstbitersk preg når fremtidige konsekvenser av dette skal skisseres. Da øynes en ny virkelighet der politikken er vidåpen for lobbyister, mediemanipulatorer, penneknekter og karismatiske ledere. Da må man spørre: Hva skiller dette fra dagens situasjon? Det som beskrives her kan videre sammenfattes i ett ord: «Mangfold». Kronikken frykter at de foreliggende forslag vil føre til en gjenkomst av hva gamle teoretikere kalte «honoratioren Parteien», høvdingepartier der ledere samler rundt seg en engere krets, uten kontroll av et «demokratiske flertall». Her havner resonnementet på avverier. Man kan ikke trekke inn gammel teori, der man ser bort fra den iboende kraften som ligger i dagens kommunikasjonsteknologi. Da klarer man fortsatt ikke å frigjøre seg fra fortidens tenkemåte, og dette fører til en Maginot-linje tenkning. Slik forrige krig var, slik må den neste bli. Hvorfor kan man aldri lære av det katastrofale feilgrepet som Maginot-linjen var? Dette lar seg omplante i en rekke andre situasjoner, også den som drøftes her. Individuelle preferanser lar seg i dag meget lett, billig og effektivt innhente og dermed avveies mot hverandre. Tankegangen om at noen beslutter på vegne av andre, men står under en slags kontroll der «stemmeurnen» er det viktiskte kontrollinstrument, er dessverre sørgelig foreldet. Derfor vil ikke et system med honoratioren Parteien kunne oppstå. Det nytter ikke lenger å distansere seg fra de oppsummerte individuelle preferanser.
Kronikken tar videre grunnleggende feil på ett viktig punkt:
«Individualismen er i ferd med å seire». Det er korrekt. Men : «Vi går inn i en alles kamp mot alle» – dette er feil. «Men velferdsstaten forutsetter kollektive løsninger og en solidaritetsimpuls». Ja, men kollektive løsninger kan springe ut av rasjonell individuell tekning, dette har Buchanan vist på en overbevisende måte. Kollektive løsninger innen ulike områder kan bli etablert og være levedyktige helt uavhengig av politiske partier. Men de vil ikke nødvendigvis være offentlig drevet! Dersom DET er et problem, da brenner man stråmenn.
Kronikken frykter en tendens til en «massenarcissistisk bevegelse». Dette er ubegrunnet. «The triumph of the individual» rommer ikke slik narcissisme, eller irrasjonell egoisme, som jeg synes er et bedre ord. Man får nesten inntrykk av at dagens offentlig drevne velferdssystem er tvunget igjennom og tredd nedover hodene på folk av et mindretall, og så snart partiene sprekker, så har forfatteren panikk for at ordningene skal forsvinne. Etter hva jeg kan observere har det /de partiene som fullt ut støtter dagens system mønstret flertall alene eller sammen med andre på Stortinget. Derfor kan ikke dette stemme.
Man kan videre spørre: Dersom det er et demokratisk flertall mot gitte kollektive ordninger, hva skulle da begrunne opprettholdelsen av dem? Skal demokratiet oppheves i det øyeblikket man ikke approberer de resultater det gir? Her bør kronikkforfatteren gå inn i tenkeboksen og tenke nøye etter. Jeg mener kronikken skjemmes av disse resonnementene, for nå går den over fra å være nøkternt og innsiktsfullt analyserende til å bli emosjonelt misjonerende. Men på den annen side skjønner jeg problemet. Det er ikke lett å gi fullstendig slipp på gårsdagens tenkemåte, og se på fremtiden gjennom helt nye briller. Det kan gi en ubehagelig følelse av vektløshet. Da har det lett for å oppstå skremmebilder, for man tenderer vel til å tro at dagens velkjente løsninger ikke kan overgås av fremtidens? Iallfall tør man ikke ta risikoen. Men når vi ser på hvordan det offentlige sliter for å få orden på helsesektoren for ekesempel.
Må vi ikke etter hvert ta fatt i dette problemet med radikale grep? Og videre: Vil økte doser av tradisjonelle løsnignsmodeller hjelpe overhodet? Nå brukes Norge som skremmebilde i Tyskland, der politikerne bedyrer at den forestående helsereform IKKE kommer til å gi «norske tilstander». Jeg vet ikke om dette har seget inn i Norge enda. Vi gikk rundt og lullet oss inn i den tro at vi hadde verdens beste velferdssystem, for så plutselig å bli konfrontert med den fryktelige sannhet: Vi er i ferd med å bli totalt akterutseilt. Dette er så alvorlig at avmektige politierløfter ikke vil ha noen effekt. Det er på tide å ta på briller som bringer fremtiden klarere i fokus.
