Det er viktig å se bak det som er lettest synlig. Markedets og frihetens herlighet ligger dessverre ofte skjult for det man først ser.
Denne helga er jeg på en science-fiction kongress her i Oslo. Vi sitter og ser en rekke gode filmer og serier på storskjerm i en stor sal. Av og til er det ferske serier på programmet som er tatt opp på amerikansk tv, og som ennå ikke er vist i Europa. Disse seriene er fulle av reklame. Og hevr gang man kommer til en reklamepause så stønner nesten alle og noen må frem og spole over reklamen. Disse reklamepausene er svært upopulære og fyrop kommer ofte fra salen.
Publisert som lørdagskronikk
Jeg derimot setter pris på reklamen, selv om den er irriterende der og da. Hva er det jeg ser som de andre ikke merker? Jeg ser det du ikke ser. Du ser reklamen og tenker; pokker heller, denne serien ville vært mye bedre uten reklame, la oss fjerne denne ekle reklamen. Ja, la oss anta at denne blir fjernet. Hva skjer i så fall? Siden reklamen betaler produksjonen av serien, så ville ikke denne eksistert uten reklamen. Uten reklame måtte man sitte med blank skjerm eller sitte og se på tsjekkisk fjernsynsteater fra 1964.
Det utgjør et stort problem at reklamen er synlig, samtidig som de dårlige konsekvensene ved å fjerne reklamen, ikke er synlige. Dette er et generelt problem som dennekronikken vil handle om; Det du ser og det du ikke ser. Men først skal vi foreta et viktig sidesprang knyttet til reklame.
En begrunnelse for staten
De fleste er tilhengere av en stor statlig virksomhet. Det interessante i denne sammenhengen er hvilke argumenter som brukes for å begrunne denne. I akademiske kretser er det en del som er spesielt viktige. En av disse er teorien om kollektive goder. Denne teorien er ganske enkel. Et kollektivt gode er definert ved to egenskaper; slike goder er ikke-ekskluderende og ikke-rivaliserende. Hvilket betyr at det er umulig å ekskludere noen brukere av tjenesten, og det at en bruker tjenesten betyr ikke at andre kan bruke den mindre. Et eksempel er en soloppgang. Det er umulig å hindre noen i å se denne og at en ser på soloppgangen betyr ikke at andre i mindre gard kan nyte dette synet før de går og legger seg. Andre typiske kollektive goder er forsvar, fyrtårn, tv-signaler og Hallingskarvet. Skoler og sykehus er eksempelvis ikke kollektive goder siden det er lett å nekte en elev adgang eller en pasient en operasjon.
Argumentet går videre ut på at kollektive goders egenskaper medfører at markedet vil underprodusere disse, og at staten derfor må gå inn og gjøre jobben. Det lærer vi f.eks. på grunnfag i statsvitenskap, og der gikk foreleseren i sin tid enda lenger og påstod at dette medfører at private ikke kan produsere godet id et hele tatt.
Vel, dette argumentet for staten holder ikke. På overflaten kan det synes som om det holder, staten produserer disse godene. Det man ikke ser så lett er hva som skjer om staten ikke blander seg borti. Det finnes nemlig gode private markedsløsninger på problemet knyttet til kollektive goder. Et av dem har vi allerede vært inne på. Reklame i tv. Sammen med det kollektive godet (serien), sender man med et kollektivt onde (reklamen), og den sistnevnte betaler for godet. Som dere sikkert vet, så har markedet utviklet andre alternativer også slik som f.eks. betal-tv.
Et annet eksempel som bør nevnes når vi først er inne på dette, er produksjonen av fyrtårn. Dette brukes som et eksempel på noe private ikke vil produsere bl.a. på grunnfag i statsvitenskap. Heldigvis er det som undervises feil. Ronald Coase som fikk Nobelprisen i økonomi i 1994, har skrevet en artikkel der han viser til at det var svaært vanlig med private fyrtårn også før staten overtok. Siden det er umulig å ta betalt for bruken av fyrtårnet direkte, fant markedet en omvei. Isteden tok man betalt for å bruke havnen rett ved siden av fyrtårnet. Siden slike havner ble tryggere grunnet fyrtårent, lønte det seg å bygge et slikt for de lokale forretningsfolkene.
Markedet er ikke kaotisk
Den ene tingen kalles markedsøkonomi og den andre kalles planøkonomi. Disse betegnelsene gir det inntrykk at markedet er kaotisk og lite planlagt. Dette inntrykket er imidlertid helt feil. Det er imildertid ikke snakk om lett synlig sentral planlegging. Hver enkelt aktør planlegger ens handlinger. Disse beslutningene er imidlertid ikke alltid like synlig. Du ser politikerne med sine løsninger på tv eller i avisene. Du ser derimot ikke alle de konkrete løsningene som private produserer.
Et vanlig argument for offentlig virksomhet er transaksjonskostnader. Disse sammen med kollektive goder er en del av teorier om markedssvikt. Transaksjonskostnader innebærer i korthet at det er visse kostnader involvert i bruken av markedet, i bruken av prismekanismen. Disse kan være knyttet til å finne riktig eller billigste pris, skrive bli enige om handelen, skrive kontrakt, avklare uenigheter i etterkant o.s.v. Denne prosessen kan være svært kostbar. For å korridere for dette anbefaler mange statlige inngrep. Markedsøkonomien har imidlertid mange egne løsninger for å redusere disse kostnadene. Den vanligste kalles et firma eller ett selskap, kjært barn har mange navn.
Et firma er nemlig et litt pussig element i et marked. Hvorfor finnes en slik organisering? Kan ikke likeså gjerne alt som skjer i et firma skje i et marked gjennom kjøp av hver enkelte tjeneste? Svaret er at dette vil være svært kostbart på grunn av transaksjonskostnader. Derfor finnes firmaer i en markedsøkonomi. Du ser staten og dens organisering. Neste gang du ser på et firma, så se en gang til; det du da ser er en glitrende markedsløsning på et klassisk eksempel på markedssvikt.
En jobb her og to jobber der
Det offentlige påtar seg ofte en rekke oppgaver, de skaper for eksempel nye arbeidsplasser. Ja, de gjør det, staten skaper en rekke arbeidsplasser. Disse er lette å se. Det er ingen problem å fjerne all arbeidsledighet og oppnå full sysselsetning. Man bare ansetter alle arbeidsledige med å øse vann opp av Oslofjorden. Gjerne alle arbeidsledige svensker også. Problemet er bare at dette blir litt for synlig. Det er imdlertid det som skjer ved mye offentlig virksomhet, dog mer skjult.
Disse arbeidsplassene må nemlig finansieres på en måte. Dette skjer gjennnom ulike former for skattlegging av private foretak. Konsekvensen er at noen av disse, oftest de som er på marginalen til å overleve, bukker under. Og så forsvinner disse arbeidsplassene samtidig. Problemet er at du ser alle nye offentlige jobber, samtidig som du ikke ser de private jobbene som forsvinner.
Den samme tendensen gjelder svært ulike sider av offentlig virksomhet. Et gjennomgående trekk er at et synlig offentlig tiltak fortrenger et usynlig privat tiltak. Dette utgjør et svært alvorlig problem for oss forkjempere for frihet. En av de skribenter som har skrevet best om dette er Frederic Bastiat som er en fransk økonom som levde i forrige århundre. Hans bok What is seen, and what is not seen er oversatt til norsk av Pål Rickard Dahl og utgitt på Tenk Forlag med tittelen Det du ser og det du ikke ser. Boken anbefales på det sterkeste, og kan kjøpes av Bauta bøker
Åpne dine øyne, og se mer
Ofte er det slik at ting ligger skjult, det er ikke så lett å oppdage og forklare hva som egentlig skjer. En politiker eller sosialist kan bare peke og si; Det skal bygges 5000 tonn oppvaskmaskiner. Slik fungerer ikke privat sektor, det er ingen som kommanderer på den måten (med unntak av Bill Gates da). Det er tvert imot svært vanskelig å vite hvem som kan finne på å produsere vaskemaskiner i privat sektor. Ingen ser den fremtidige produsenten.
Problemet ligger i at forståelsen av markedet krever tankekraft. Man må se bak det synlige, og se på det som ikke er så iøynefallende. Her ligger en stor utfordring. Få folk til å åpne øynene slik at de ser det de nå ikke ser.
