Valget er over. Arbeiderpartiet gikk på en solid smell, og sentrum gjorde det ikke stråldende. Høyre er tilfreds, og FrP har heller ikke noe å gråte over, med unntak av Oslo da, men det var kanskje ikke så uventet. Nå er det vanlig i media å trekke rikspolitiske konklusjoner av et kommunevalg, skjønt det vil i mange tilfeller være å dra det hele for langt. Man kan vel i det hele tatt si at rikspolitikerne fikk dominere valgkampen for mye, mens valplassen egentlig er ute i kommunene og sakene i stor grad er lokale.
Av Per Anton Rønning
Publisert som lørdagskronikk
Etter at vervene nå er fordelt springer ett forhold en i øynene. Arbeiderpartiet, som var valgets taper, har økt antall ordførere. Rent politisk kan man anføre at noe ikke stemmer her, for dette er stikk i strid med velgernes prioriteringer. I noen tilfeller dempes dette av at Arbeiderpartiet kan ha populære og dyktige kandidater lokalt, slik at disse har gjennomslag som personer uansett valgresultat.
Men det som tross alt stiiker seg ut her ble lakonisk oppsummert i en aviskommentar forleden: «Taperne rotter seg sammen». Selv om man går tilbake ved et valg, så kan man mønstre flertall ved å samarbeide med andre partier som også gikk tilbake, og på den måten fordele vervene mellom seg allikevel. Nå kan man si at det er stemmeovervekten absolutt som teller, ikke om man fikk flere eller færre representanter enn før inn i kommunestyret. Men det vi ser er at partipolitikere klamrer seg til makten, og ideologien er felles: Hvor mange posisjoner kan vi erobre i maktapparatet? Så når velgerne sender ett parti ut i kulden, kan det allikevel klamre seg til taburettene ved hjelp av andre som kanskje også ble sendt samme sted. Man klarer det kanskje ikke ved egen hjelp lenger, men er det så nøye? Ikke når andre, like maktkåte tapere er villig til en hestehandel. Det reiser det seg uvergerlig et fundamentalt spørsmål: I hvilken grad er reultatene av alle hestehandlene en reell avbildning av velgernes ønsker? Synes de velgerne som stemte på vinnerpartiene at det er ok at taperne erobrer posisjonene? Neppe. De eneste som synes dette er ok, er taperne. Er dette fair? Formelt sett er det sikkert uangripelig, men det adresserer ikke problemet. Problemet er: I hvilken grad oppfatter velgerne systemet som representativt for dem? Man kan innvende at betydningen av hvilket parti som får ordføreren mer er av symbolsk, enn av reell betydning. Ordførerens dobbeltstemme ved stemmelikhet er kanskje et sjeldent unntak her. Men det er kanskje grunn til å forvente at ordførerhandelen også vil omfatte en del sakskoalisjoner? Vi stemmer for deres forslag i sak A, mot at dere støtter oss i sak B. Så får det være det samme hva som står i de respektive partiprogrammene.
Vi har i de siste årene opplevd en fragmentering av politikken, i den forstand at intet parti lenger sitter med rent flertall alene, og da snakker vi særlig om Stortinget. Dermed er den poltitiske kursen uforutsigbar. To år på rad nå har regjeringen loset statsbudsjettet i havn ved samarbeid med H/FrP. Utfallet nå i høst vet ingen, men siden Jagland måtte legge seg flat i kontantstøttesaken, kan det jo tenkes at Sntrum + Ap = sant. Mange i AP bekymrer seg over at partiet ikke har innflytelse (noe de jo er vant til), og krever at Jagland skal på banen. Jagland derimot må svelge en kamel: Han er faktisk prinsippiell motstander av kontantstøtten, og har gjort dette rimelig klart. Og han holder seg til partiets program, som velgerne ble invitert til å stemme på. Men så plutselig: Forsvaret for en annen politikk en kontantstøttepoitikken smuldrer hen, fordi det er opportunt å være med å sette sin signatur på statsbudsjettet. Igjen: Hva stemmer velgerne på, og hva får de?
Mitt poeng er at når man går og stemmer på et politisk parti, da stemmer man på en illusjon. Utfallet blir nesten garantert et annet. Mitt poeng er at når man går hen og stemmer på et politisk parti i den tro at man da har innflytelse på styringen av samfunnet, så lurer man seg selv. Det man gjør er å gi sitt bidrag til opprettholdelse av et antikvert styringssystem, der avgjørelsene treffes i de lukkede rom uavhengig av hva velgerne måtte mene.
Tiden er moden for en radikal reform, der velgerne kommer på banen. Et første skritt på veien kunne være at hvert parti legger fram tallfestede hovedprioriteringer med begrunnelser samt forslag til gjennomføring. Man kunne til og med legge frem sitt rene partibudsjett, samt ett alternativ der en kommer andre partier i møte på visse punkter. Så kunne velgerne via nettet gå til rådgivende avstemning. Dermed blir velgernes prioriteringer klargjort. Dermed må politikerne legge arbeid ned i sine begrunnelser for hvorfor de avviker fra dette. I dag trenger de ikke å begrunne noe som helst, for velgerne er trygt plassert på sidelinjen.
I neste runde kunne velgerne få tilkjennegi sitt syn ved at de selv setter sammen hovedpostene i budsjettet, under den restriksjon at man ikke kan bruke mer penger enn man har. Dette ville bringe det politiske engasjenemt tilbake, og henvise valgene dit de i dag visselig hører hjemme, på reservebenken.
