Det var hyggelig at Leger uten grenser fikk Nobels Fredspris, en bedre kandidat enn flere av de morderne som tidligere har fått prisen. I en overskrift i Aftenposten kan man lese at humanitær hjelp er en menneskerettighet.
La meg først slå fast at ting kan være bra eller noe ønskelig uten at det er en rettighet. Rettigheter er noe man ikke skal ta lett på, de bør nemlig ha konsekvenser. La oss ta eksempelet med at jeg har rett til å ikke bli drept. Dette gir alle andre mennesker en plikt til å ikke drepe meg. Konsekvensen av at man ikke overholder denne plikten er alvorlig, uten at jeg skal diskutere straffeteorier her.
Hva da med å gjøre humanitær hjelp til en rettighet? Det må medføre en plikt til å hjelpe i slike situasjoner. Til å hjelpe, og ikke bare forsøke litt. Dette er problematisk, på flere måter. Man kan snike seg unna ved å hevde at dette er en hjelp staten har, og ikke enkeltmennesker. Men dette er både feigt og medfører mange problemer. F.eks. består staten av mennesker, og den må igjen kommandere mennesker til å gjøre det, så det slår uansett tilbake på menneskene.
En konsekvens er at det gir oss alle en moralsk og juridisk plikt til å hjelpe andre. Å bruke vår tid og våre krefter på andre mennesker og deres ønsker og behov, istedenfor på våre egne. Man fratas en moralsk rett til å bestemme over sitt eget liv. Dette er det klassiske skillet mellom negative rettigheter (ikke bli drepe) og positive rettigheter (få noe). Mens den første bare betyr at noen valg blir forbudt, og man kan leve fritt med de millioner (minst), muligheter som gjenstår, binder de sistnevnte mennesker opp i påbudte handlingewr, og gjør dem til treller som ikke har rett til å bestemme over seg selv. En negativ rett som rett til å ikke bli utsatt for tvangsarbeid, kan ikke kombineres med rett til humanitær hjelp.
Men slik er det jo ikke i praksis, vi lever jo stort sett fritt likevel. Barna i Afrika får ikke den hjelp de ifølge denne teorien har rett til. Og det er det andre problemet i denne sammenhengen. Slike rettigheter kan ikke tas på alvor, de mister sin verdi. De blir noe man bare trekker frem ved noen anledninger, men som ikke betyr noe. Virkningen er, siden vi alle er skyldige i brudd på rettigheter, kan bruke tvangsvirkemidler mot oss i den grad de tilfeldigvis velger. Og vi, det vil si dere som er tilhenger av slike rettigheter, går alle rundt med dårlig samvittighet.
