Jeg leser i Dagbladet at fetteren til Birgitte Tengs må betale 100 000 kr i erstatning selv om han er frikjent for drapet. Avgjørelsen ble fattet med 3 mot 2 stemmer i høyesterett.
Problemstillingen er kjent fra det amerikanske rettsvesenet. Det handler om bevisbyrde. Om skillet mellom private søksmål og straffesaker.
I straffesaker må skyld beviset hinsides rimelig tvil. Mens i sivile søksmål må det er det nok om man tror vedkommende er skyldig. Ber om unnskyldning til alle jurister om jeg var litt upresis nå.
Skillet er problematisk, skillet kan på mange måter regnes som unaturlig i den forstand at alle saker egentlig burde være mellom overgriper og offer. Denne rollen til samfunnet som anklager er unaturlig. At man har en institusjon der man straffes, f.eks. gjennom fengselsstraff, og en der offeret får oppreisning, er kunstig.
Det burde være slik at målet i alle tilfeller var at offeret fikk oppreisning. Å gjøre dette til to prosesser er ikke heldig, da får man situasjoner der man både kan bli skyldig og uskyldig.
I en felles prosess bør også bevisbyrden være at tvilen bør komme tiltalte til gode.
