Ofte kritiseres staten for å gi med den ene handen og ta med den andre. Dagbladet melder at den japanske filmen «Sansenes rike» først ble gitt importstøtte av et statlig organ for deretter å bli forbudt vist med en annen.
Saken illusterer to problemer. For det første at noen sitter i en komite og vurderer hvilke filmer som skal få en spesiell gunst. Hvilke filmer som skal prioriteres foran andre. Jeg tror det er svært farlig med et statlig organ som plukker ut hvilken kunst som skal bli gjort tilgjengelig. Dette leder uunngåelig i retning til ensretting siden deres smak alltid vil være smalere enn summen av menneskers frivillige kulturvalg. Istedenfor at hver enkelt selv individuelt kan velge, trekkes beslutningen inn i et organ.
Dernest er det enda mer betenkelig med sensur. Et organ som sitter og forbyr ting ut fra sine egne formeninger om hva folk har godt av. Slik sensur er moralsk forkastelig og et samfunn med filmsensur kan ikke kalles sivilisert eller liberalt. Totalitært eller potensielt totalitært er mer presist. Når andres ytringer forbys, bør frihetens venner skjelve av frykt. Kanskje er det dine meninger som kommer til å lide samme skjebne neste gang…
