«La Aker få bore etter olje på Norsk Sokkel», sier nestleder i LO, Jan Balstad, ifølge Dagsavisen 23.juli. «Det ville jo være blåøyd av LO å tro at eierne ikke er interessert i å tjene mer på sine investeringer enn de ville gjort ved å sette pengene i banken», sier han. Da kan man skyte inn at nettopp en stor kontantbeholdning som ikke kastet av seg mer enn risikofri rente gjorde Aker til et godt overtagelsesobjekt for RGI, for aksjekursen lå på et behagelig nivå i forhold til hva den ville gjort om pengene hadde kastet av seg i mer risikofylte investeringer. Da Røkke & co kjøpte seg inn, gikk da også kursen opp umiddelbart.
Av Per Anton Rønning
Publisert som lørdagskronikk
Balstad sier også: «Hvorfor ikke la entrepenørselskapene få en sjanse til utvinning? Det vil spore den til å utvikle ny teknologi, og gi gode muligheter til lønnsom drift selv med lav oljepris». Bjørn Rune Gjelsten i Aker sier at leverandørbransjen står overfor slike rammebetingelser i Norge at den ikke tjener penger. Han viser til at Aker Martitme tjener mesteparten av sine penger i utlandet. Aker er nå interessert i å avvikle sin offshoresatsing, og prøver å finne kjøpere. Men markedet er kun interessert i engeneering og kunnskapsbasen i selskapet, verftene er det liten interesse for.
Dette kan på sikt føre til at Aker legger ned sine verft i Verdal og på Stord. Siden dette er den arbeidsintensive delen av virksomheten, er det ikke rart at det kommer reaksjoner fra LO- hold.
Men problemet for underleverandører i oljeindiustrien er at forholdet til oljeselskapene er problematisk, med stadig krangling om oppgjør for plattformer og andre leveranser. Oljeselskapene utnytter selvsagt sin maktposisjon til å presse sine leverandører maksimalt, med det reultat at disse tjener lite, eller taper på prosjektene. Dette betyr at en stor del av risikoen og ansvaret for ekstrakostnader veltes over på levernadørene. Det sier seg selv at høy risiko kombinert med lav avkastning ikke er fristende på sikt.
Jan Balstad representerer en rasjonell tilnærming til problemstillingen, og signalene er interessante.
Hovedprinsippene for norsk oljepolitikk
Statssekretær Håkon Gill i OED sa på en oljekonferanse i Sandnessjøen i august 1998:
Sitat:
Petroleumsaktivitetane, og inntektene herifrå, er som kjent særs viktige for Noreg. I 1997 kom ein femtedel av staten sine inntekter frå petroleumsveksemda. Styringa av aktivitetane vert difor ei sentral oppgåve for regjeringa. Som rettesnor her har vi følgjande målsetjingar:
1) ressursane skal utnyttast på ein best mogeleg måte for å sikre velferd og sysselsetjing
2) verdiskapinga frå næringa skal kome seinare generasjonar til gode
3) ressursane skal utvinnast i eit forsvarleg tempo
4) Noreg skal vere eit føregangsland i miljøspørsmål
5) vi skal syte for at næringa vert styrka gjennom internasjonal satsing
Det er ein vanskeleg balansegang å styre etter desse måla, ikkje minst fordi næringa sjølv har eit langsiktig perspektiv samstundes som prisar og etablerte sanningar endrar seg over tid. Trass i dette – eller kan hende eg skal seie på grunn av dette – tykkjer eg det er viktig at vi har ein aktiv og nøye gjennomtenkt petroleumspolitikk.
Sitat slutt.
Man får anta at Balstad er særlig opptatt av punkt 1).
Kritiske røster
I et foredrag i Den polytekniske forening 1. desember 1998 sa ECON- forsker Kjell Roland om utfordringene i norsk oljepolitikk.
(Sitat – etter Aftenposten): Norsk oljepolitikk er tungrodd og drives etter «Sovjet-modellen», og det trengs mer konkurranse og flere oljeselskaper på norsk sokkel. Det er ingen næringer i Norge, ikke engang jordbruket, som er så gjennomregulert og styrt som norsk oljevirksomhet. Norsk oljepolitikk drives i dag etter «Sovjet-modellen», med et komplisert sett av lover, forskrifter og godkjennelsesprosedyrer, og lange saksbehandlingsrutiner. Myndighetene er inne på et meget stort detaljnivå både i utbygging og drift. Norsk oljevirksomhet beveger seg nå inn i et marked der vi skal konkurrere når det gjelder pris. Oljesektoren vil komme til å ligne mye mer på vanlig industri. Da må norsk sokkel bli mer konkurransedyktig, sier Rolland
– Vi må ha mer entreprenørskap og flere og mindre selskaper som kommer inn på norsk sokkel. Mer konkurranse mellom selskapene uavhengig av nasjonalitet er nødvendig for å sikre lavere kostnader. Norske og utenlandske selskaper er ikke interessert i å grave penger ned i Norge; de gjør det der de får mest igjen for det. (Sitat slutt)
Rolland peker på den eneste kjente konsekvensen hittil i verden av «politisk styring»: Papirflytting, saksbehandling og sendrektighet.
Statoils rolle
Roland (sitat – fra Aftenposten) er også meget skeptisk til måten vi i dag forvalter store deler av vår oljeformue på, nemlig gjennom statens direkte økonomiske engasjement (SDØE)).
– Statoils interesser som selskap er ikke alltid i samsvar med SDØEs interesser, sier Roland.
Han mener ordningen med SDØE er spesielt lite egnet til å kunne fungere i det europeiske gassmarkedet, hvor det nå skjer en vidtgående liberalisering og nedbygging av statlige monopoler.
I en debatt om forvaltningen av statens oljeformue hører også en diskusjon om privatisering og børsnotering av Statoil, for eksempel etter Hydro-modellen, mener Roland.
– Avgjørende for å lykkes er å ha et kompetent eierskap. Vi trenger en mer aggressiv eier som har handlekraft, sier han
Dette er nok noe av opptakten til Balstads utspill, som sikkert er kommet opp som følge av samtaler med Aker, ikke minst om veftenens framtid. Jens Stoltenberg (leder i Energi og miljøkomiteen) sier at alle som oppfyller myndighetens krav til kompetanse og sikkerhet kan søke om å får drive på norsk sokkel. Det er mulig at kravene bør endres, sier han, men det må vente til oljemeldingen behandles våren 2000. Stoltenberg hevder også at kravene neppe blir dramatisk endret før neste konsesjonsrunde. Dette er bare en bekreftelse på at staten er proppen i systemet, og det kreves nettopp dramatiske endringer i hele systemet for å av-sovjetisere systemet. Og det kreves antagelig raskere enn det Stoltenberg ser for seg.
Vi ser her at «politisk styring» knaker i sammenføyningene når markedet har demmet opp nok motkraft. I dette tilfellet dreier det seg om mange jobber som kan bli borte på norsk jord nettopp fordi den politiske styringen er inadekvat og kontraproduktiv i forhold til en rasjonell, markedsmessig tilnærming. Dersom Røkke & co fikk sette sine verft inn i utbyggingen av oljefelt som de selv skal drive, har de helt andre muligheter til å tjene på å beholde verftsdelen. Da står man bare overfor en normal markedsrisiko, og ikke sendrektig byråkratisk saksbehandling og detaljregulering.
Dagsavisen mandag 26. juli har en lederartikkel om problemstillingen som slutter slik:
«Om Kjell Inge Røkkes motiver er like edle som LO’s (dvs: Sikre arbeidsplasser) tør vi ikke uten videre tro på. Hans største problem i øyeblikket er at aksjekursen på Aker Maritime raser nedover, og at de potensielle utenlandske kjøperne ikke byr tilstrekkelig for selskapet. Det er verftene [..] som hindrer høye bud. Signaler om at disse en gang i framtiden også kan bli oljeselskaper , kan like gjerne føre til at det blir lettere å selge Aker Maritime som at det blir mulig å bevare selskapet på norske hender.»
Selvsagt kan dette tenkes. Det interessante her er imidlerid problemstillingen: Når Røkke tenker på å sikre kapitalen avkastning, så er det «uedelt». Balstad derimot, har «edle hensikter». Men han skal sikre arbeidskraftens avkastning! Hva er forskjellen? Hvorfor bringe «edelhet» inn i debatten? Jo, dette er påny altruismen som stikker hoven fram. Tilhengerne av dette prinsippet ville sikkert delt ut medaljer til Røkke om han tapte kapitalen i et forsøk på å holde veftene gående. Det ville være en «edel hadling». Men den vil også være sammenfallende med «tåpelig handling». Hva i all verden er vitsen med å beholde slik virksomhet på norske hender dersom den går dukken til slutt uansett, hvilket den må hvis den notorisk ikke tjener penger? En dag måtte bindet vekk fra øynene, selv om Dagsavisnens filosofi fikk råde fullt ut. Det er bedre å innse det: Retorikk med basis i troen på at politisk styring er bedre enn bedriftsøkonomisk styring innen all næringsvirksomhet bør nå begraves. Bevisene på at slik styring kun er en illusjon og et selvbedrag begynner etter hvert å bli overveldende. Det har riktignok aldri vært annerledes, men nå nytter det ikke å skjule dette faktum lenger.
