I går kveld så jeg en fantastisk film på TV3, Dead Poets Society. Den er den vakreste hyllest til individet jeg kjenner, den beveger meg mer enn noe annet kulturprodukt jeg kjenner til.
Den handler om kjærlighet, lidenskap, individualisme og opprør mot autoriteter. Jeg skal ikke skrive mer hva filmen handler om. Har du sett den, så vet du det selv. Hvis ikke så finnes den på video… Løp for å leie den nå! Carpe Diem – Grip dagen!
Jeg gikk ut i skogen for å leve bevisst, for å leve dypt og suge margen ut av livet. For å drive ut alt som ikke er liv, slik at jeg ikke dør og opplever at jeg aldri har levd.
Henry David Thoreau
Hva kan vi lære av filmen? Jeg mener at man i det minste bør stille spørsmålet om det er et grusomt overgrep å ta 6 år gamle barn, putte dem inn i et klasserom for de neste ti år av deres liv, for der å lære det samme mens de tvinges til å snakke og tie på kommando.
Kansje fortjener og trenger de noe bedre? Kanskje de bør få lov til å finne sinee egne mål og interesser isteden? Og heller oppmuntres og hjelpes til å følge sin egen sti her i livet?
