Nok en lov er trådt i kraft. Nok en sverm av utrolige forskrifter er kastet i hodene våre.
Av Per-Anton Rønning
Eiere av lekeplasser må nå demontere *farlige* lekeapparater i henhold til (revidert) lov om produktkontroll – en av disse jubellovene som ble til på 70-tallet da politikerne innbildte seg at de kunne regulere alle detaljer i samfunnet inn i sitt eget, småskårne bilde.
Problemet er bare at lekeplass-eierne ikke har råd til å erstatte de gamle apparatene med nye, for å møte de nye forskriftene.
En ekkel arrogant politisk rådgiver i familiedepartementet (med ekkel mener jeg virkelig EKKEL: En slimålaktig variant i Valgerds bilde. Og nå er jeg forbannet usaklig, dvs. jeg er forbannet!) nedlater seg til maktarrogant å fortelle oss at dette har jo eierne har 2-3 år på seg til å etterkomme, og det er IKKE departementets ansvar å skaffe barn lekeplasser. Nei det er jo greit.
Skjønt det er departementets ansvar å lage såpass urimelig regler at det rett og slett blir for dyrt å erstatte de nå demonterte apparatene.
En mor ble interviuet på TV 2, og sa at det fikk være måte på å overbeskytte barna. De ville bli til formløse deigklumper som ikke våget seg på noe som helst, fordi «alt» er farlig. Barn hadde tvert imot godt av å svinge på karuseller, henge opp ned fra apparater eller trær og prøve seg litt på livets farer. Men de kalde byråkratene har visst en eller annen statistikk på hvor mange som har skadet seg på disse appratene, og da måtte de selvsagt inn og regulere.
Hva i all verden har det å bety at noen skader seg? Jeg skadet meg da sikkert da jeg var liten, uten at jeg husker noe av det nå. Jeg lærte sikkert av det. Men argumentet var også at når barn skadet seg måtte helsevesenet ta seg av dem! Så her har vi et eksempel på at staten driver adferdskontroll fordi det offentlige helsemonopolet er så ineffektivt at man må utøve tvang for å begrense tilgangen på skadetilfeller! Er ikke bare dette en begynnelse på en omfattende adferdskontroll der man ikke skal få lov å bestemme selv, men må innordne seg byråkratiske fastsatte adferdsmønstre på en rekke områder for å tekkes et ubrukelig, dinosaurisk system?
Fordi helsevesenet SKAL være offentlig, MÅ befolkningen nå underkaste seg adferdskontroll slik at dette stakkars systemet ikke får EN pasient mer enn nødvendig! Da har vi følgende situasjon: Vi er til for systemtes del, vi er til for en ubrukelig ide, og for alle de som knytter hele sin prestisje til eksistensen av denne ubrukelige ideen. Og problemet: «Folk flest» godtar det. Skal vi prøve å riste litt i buret til apekattene? Ingen andre en FRI kan noensinne tenkes å gjøre det. Kan man tenke seg en aksjon her – for å få satt søkelys på saken?
Så blir spørsmålet: Er dette hva det politisk- byråkratiske system ønsker seg? Redde, formløse mennesker, som DE kan forme, ved å fortelle dem hva som er bra for dem, og hva som ikke er?
