P4 melder at arbeidsgivere i distriktene vil få en gavepakke fra regjeringen. Den reduserte arbeidsgiveravgiften i utkantskommunene skal finansieres ved å øke tilsvarende avgift for kommuner som ligger nær de store byene.
Man tar med den ene hånden og gir med den andre.
Vi skjønner at Senterpartiet ønsker å gi mer særfordeler til sine egne kjernevelgere. Dessverre gis dette på bekostning av sentrale områder som allerede er sterkt diskriminert som det er. I 1994 lagde Jan Arild Snoen en rapport for FRIdemokratene som konkluderte med at det årlig ble overført 10 milliarder kr ut av Oslo.
Problemet med slike overføringer, rent samfunnsøkonomisk, er at man overfører penger fra de delene av landet der de brukes mest effektivt til mindre effektiv virksomhet i utkantene. Der det er mest lønnsomt å etablere seg i distriktene, er allerede dette skjedd.
Det skapes nye arbeidsplasser i distriktene, men samtidig forsvinner arbeidsplasser i sentrale strøk fordi de ikke lenger er lønnsomme grunnet de økte avgiftene. Og de som skapes ville ikke være lønnsomme uten denne endringen, la oss kalle de dårlige, og de som forsvinner ville vært lønnsomme uten endringen, la oss kalle dem gode. Når man man gir til det dårlige på bekostning av det gode, er konsekvensen at man får mer dårlig.
To nyanseringer er her på sin plass. Siden dette er redusering i et onde i distriktene, kan den effekten som oppstår der være bra, kanskje ville det vært enda flere arbeidsplasser der om man fjernet disse skattene i sin helhet. Dette oppveies imidlertid av den ekstra belastningen på sentrale strøk. Dernest er det slike at vi ikke tar med de ekstra kostnadene som ligger innebakt i arbeidet med å skaffe seg politiske særfordeler på bekostning av andre, såkalt rent-seeking. Det brukes mange årsverk på påvirkning av politikere som ellers kunne vært brukt til noe nyttig.
