Nylig ble den lenge bebudede meldingen om «Forskjells-Norge» lagt frem av regjeringen Bondevik. Media-debatten i etterkant har vært tragisk. Meldingen er blitt oppsummert med at de fattige er blitt fattigere og de rike rikere. Sannheten er at Norge er et av de rikeste land i verden, men også et av de med mest likhet i fordelingen av velstand. Politikerne fornekter seg likevel ikke. Her skal skattene økes for de rike, for mer skal omfordeles. Hvilke signaler er det egentlig som sendes ut fra våre såkalt ansvarlige myndigheter – og er medias omtale av «forskjells-Norge» egentlig særlig presise?
Publisert som lørdagskronikk
Forskjeller er sunt!
Forskjellene øker! kunne alleslags media fortelle oss nylig. Hurra! tenkte jeg. Det er jo bra at folk er forskjellige, det er dette som skaper et mangfoldig og spennende samfunn. Som individer er vi forskjellige, selv om vi lever i et såkalt likhetsdyrkende land. Så flott at en regjering vil legge frem en melding om at vi er forskjellige, og blir m e r forskjellige, tenkte jeg. Så vel var det dog ikke. For det handler ikke om individualitet og mangfold i regjeringens melding om «forskjells-Norge». Det handler om materiell levestandard, levevilkårene for de brede lag av nordmenn. Om hvordan utviklingen har vært de siste 10 årene. Grovt sett år med landsmoder Gro myndig i førersetet. Ap – solidaritetens og likhetens fanebærer fremfor noen har altså styrt fedrelandet på en slik måte at forskjellene i levestandard har øket! Verden står ikke til påske! Glem for et øyeblikk individualitet og mangfold. Fokusèr på de harde realiteter: Penger.
Myteskaping og dyrking av falske heltebilder og selvbilder.
Da SP under Anne Enger Lahnstein tok en kraftig venstresving ble det satt fokus på «forskjells-Norge». For det var herfra at påstanden ble fremført med tyngde, i forbindelse med ja-samfunnet til Gro. For det er slik det blir når Ap med Høyre og FrP på slep tilpasser Norge til EU. Da forsvinner solidariteten og likheten, og alle gode verdier som vi har bygget etterkrigssamfunnet på. Dette var Lahnsteins påstand, som Gro fnysende (som vanlig!) avviste.
For her handler det om å dyrke myter. Anne vil ha frem at ja-samfunnet er et brudd med norske tradisjoner og verdier, og at de er Ap som fører an i utviklingen. Og dette er naturlig nok et brudd med Aps egen historie, tradisjon og verdier. Budskapet til Anne har en dobbelt bunn: At det er Sp som forsvarer de verdiene som Ap er iferd med å forlate. Gro må naturlig nok avvise slike påstander. Hun må for all del dyrke heltebildet av Ap som det likhetsskapende og utgjevnende partiet som setter solidariteten med de fattigste i høysetet.
Og så handler det om vårt eget selvbilde: Norge er et egalitært land. Likheten er verdsatt, solidariteten gjennomsyrer samfunnet og vi er alle egentlig en stor familie.
Så hva er det egentlig denne meldingen forteller? At selvbildet ikke stemmer, mytene er falske og heltene sviktet? Har Gro brutt med Ap-tradisjonen og har Anne fått rett?
Vi er rike – og like.
Sannheten er at Norge er et av verdens rikeste land, men samtidig et av de land med mest likhet. Ja, faktisk finnes det ikke noe land hvor rikdommen av en slik dimensjon som vår er så gjevnt fordelt som i Norge. Det er slik at skattesystemet utgjevner forskjeller, men dette har mest skjedd etter skattereformen i 1992. Faktisk er vi blitt ennå rikere, med en snitt inntektsvekst på 13% etter skatt i løpet av disse 10 årene. Ingen er blitt fattigere i løpet av disse årene, men de rike er blitt rikere.
Det finnes nok land hvor likheten er ennå større, men dette er ekstremt fattige land, der det er fattigdommen som er gjevnt fordelt.
Som kjent kan statistikk brukes til det meste. Javel, så har spriket mellom de rikeste og «fattigste» i Norge øket de siste 10 årene, men hva var utgangspunktet? Jo, ennå større likhet! Likheten var enda gjevnere fordelt for 10 år siden. Og når likheten allerede var stor, og den fortsatt er veldig gjevnt fordelt sammenlignet med andre land i samme velstandsklasse, hva er da sannheten? Jo at vi er rike – og like. Så hva er det de brøler etter?
Jo, det er jo valgkamp iår. Så muligheten for en nyansert og opplyst og edruelig debatt om levestandard, forskjeller og verdier er dessverre forsvinnende liten.
Hvordan gjenopprette idyllen i Jante?
Politikerne fornekter seg ikke. Visst er det slik at vi i vårt stille beundrer de som klarer å skape seg rikdom og velstand. Samtidig vil vi ikke at naboen skal ha mer enn oss. Beundringen for rikdom går hånd i hånd med misunnelsen. Janteloven hersker. Så politikerne kan bare appellere til misunnelsen, og dermed er Janteloven hentet frem fra mørkeloftet og plassert til heder og verdighet – i den mørke delen av velgernes sinn. For her skal det utgjevnes! 2 milliarder kroner skal hentes inn til «fellesskapet» ved å skattlegge de rikeste. Hvem skulle man ellers ta? De færreste vil definere seg selv som rike. Dermed er det lett å ta en «gruppe» som knapt vil være synlig på noen skala. For hvordan skal rikdom defineres, som Røkke og Fred. Olsen, eller som husholdninger med hus og hytte, to biler, havseiler og lav gjeld? Vi vil i valgkampen naturligvis få se kjente øvelser som å definere svake grupper (helst en man har et godt forhold til – eller rulleblad å slå i bordet med), kaste penger man ikke har etter velgergrupper man vil ha. Også hetsing av rikdom, dyrking av likhet og stimulans av misunnelsen vil være fremtredende. Vi som ikke ser noe galt i forskjeller, ulikhet, og rikdom, men intenst misliker likhetstankegang og misunnelse har noe å grue oss til.
De farlige signalene.
Hvilke løgner er det som spres i debatten om «forskjells-Norge»? Hvilke myter er det som dyrkes, og hvilke farlige signaler er det våre såkalt ansvarlige politikere sender ut?
Løgn nr. 1 er naturligvis at Norge er et land med store forskjeller. Sannheten er den motsatte. Det er heller ikke sant at de fattige blir fattigere. Det er rett og slett tøvete å snakke om fattigdom i Norge. Reis til Laos, Bolivia eller Rwanda og fortell innbyggerne der om den norske fattigdommen.
Myte nr. 1 er at Norge er på vei til å bli et land med store forskjeller, slik som land vi visstnok ikke vil sammenligne oss med (USA og Storbritannia) i denne sammenheng. Det er naturligvis også en myte at likhet er bra, og også at det er mulig å utrydde alle forskjeller.
Det verste er likevel signalene som sendes ut. Og det er her debatten om det såkalte «forskjells-Norge» bør tas. Signalene fra politisk hold er at forskjeller nærmest skal utryddes, at det ikke er bra å yte en innsats for å skaffe seg materiell velstand – og at man ikke bør skille seg ut hverken i levesett eller velstand.
Det siste, å skille seg ut, er jo noe av det verste man kan gjøre i Jantes hjemland (joda, Jante er i Danmark, men holdningene passer bedre på den norske folkesjelen!). Jfr. tidligere statsminister Kåre Willoch, som mener at rikdom krever dannelse (så pussig fra en konservativ!). Han finner «praling med rikdom» smakløst og vulgært, og mener at de rike skal skjule sin velstand. Beskjedenhet, nøysomhet og arbeidsomhet er bedre. Hva annet skal en klassisk konservativ som Willoch si? Dette er hans utgave av Janteloven, og like usmakelig som den originale.
Forskjeller er naturlige og kan ikke utryddes!
Mennesker er heldigvis forskjellige. Vi har ulike evner, anlegg og interesser. Vi velger forskjellig utdannelse og yrker. Og våre valg får konsekvenser for våre liv. Det er derfor folk har forskjellig levestandard. Alle kan ikke være som Fred. Olsen og Kjell Inge Røkke og skape sin egen rikdom. Det er de færreste av oss som har mulighet til å arve rikdom. Mange kan likevel Skaffe seg en utdannelse og en jobb som gjør at man i løpet av livet bygger seg et hus og skaffer seg bil. Kanskje til og med hytte og havseiler.
Politikerne kan ikke fjerne dèt faktum at vi har forskjellige evner og anlegg, at vi velger forskjellig utdannelse og yrke, og at yrkene vi velger har ulikt lønnsnivå (etter etterspørselen etter vår kompetanse). De kan heller ikke fjerne slike forhold som at noen er flinke til å spare penger, mens andre har mer talent for å bruke dem. Og det er slike fakta, forhold og valg i livet som avgjør vår levestandard.
At politikerne har maktmidler nok til å tvinge folk til mye fordervelig er det liten tvil om. Skattene kan økes, lønnsforskjeller kan reguleres, utdannelse kan standardiseres. Men ikke i for stor grad. Nordmenn dyrker mytene om likhet, men vil likevel foretrekke større grad av individualitet enn en slik tvangslinje vil gi adgang til.
Når politikerne vil øke skattene for de rikeste, så sendes det ut et signal om at det ikke er bra å investere for mye i egen utdannelse, fremtidig inntekt og status. Det er best ikke å skille seg for mye ut. Et annet signal som gis, er at man ikke skal være villig til å ta risiki ved f.eks investeringer, og dristighet og nyskapning som kan lede til stor fortjeneste er heller ikke bra. Våre foreldre og besteforeldre bør helst ikke etterlate oss for mye, for da skal også dette skattlegges. I det hele tatt bør samfunnet stå stille i størst mulig grad. Det beste hadde vel vært om alle jobbet i det offentlige, og passet inn i Statistisk Sentralbyrås definisjon av gjennomsnitts-familien.
Politikerne sender rett og slett ut signaler om at individualitet og ulikhet i valg av livsvei er uheldig for både den enkelte og samfunnet. Dette kan nemlig skape ulikhet, mangfold og forskjeller. Og slikt er visst ikke bra i det lange løp.
Myten som må knuses!
«Staten er den fiksjon at alle kan leve på alle andres bekostning» sa Frederic Bastiat. Og det er nettopp dette som kjennetegner det norske samfunnet. 80% av befolkningen omfattes av en eller flere velferdsordninger – som 80% av befolkningen er med på å finansiere over skatteseddelen.
Hva om politikerne aksepterte at det er ikke alt som kan reduseres eller fjernes med politisk styring? Hva om det såkalte velferdssamfunnet konsentrerte sine velferdsordninger om de som virkelig trenger det, og lot resten beholde så mye av egen inntekt at det går an å stå på egne ben?
Hva med å oppmuntre til selvstendig tenkning og egne valg? Hva med å igjen og igjen minne om at våre valg har konsekvenser som vi bør være beredt til å ta?
Slik tenker naturligvis ikke norske formynderpolitikere. Slik tenker bare liberalister. Likevel må vi tørre å si det høyt:
Forskjeller er bra. Ja til forskjells-Norge!
