Husker du Wang Weilin? Navnet sier deg nok lite, men hvis jeg forteller deg at han var mannen som 04.juni 1989 sto alene med noen plastposer i hendene. Foran ham sto en rekke tanks, på vei for å knuse demokratiforkjemperne på Den Himmelske Freds plass. Han alene blokkerte veien, tanksen stanset, forsøkte å kjøre utenom, men den modige mannen flyttet seg etter. Offiseren gav opp. Hans kolleger burde gjort det samme denne dagen. Bildet dominerte nyhetssendingene fra Beijing i flere dager, og er siden blitt et symbol på individet mot Makten.
Publisert som lørdagskronikk
1989 var et spesielt dramatisk år, med demokratiforsøk i Sovjetunionen, Murens fall, demokrativåren i Øst-Europa utover hele høsten, som kulminerte med henrettelsen av Romanias diktator. Likevel er det 04.juni 1989 som sitter best i hukommelsen, med bildet av mannen mot tanks’en. Vi som vokste opp i den kalde krigens skygge lærte at rivaliseringen mellom øst og vest var en naturlov. Historie- og samfunnsfagslæreren min lo rått da vi påpekte at landene i Baltikum også hadde rett til frihet. Han var fra Ap. Naive, var vil. Det føltes som et mirakel da Muren falt. Verden kunne endres! Mellom 09.november og 04.juni er det et kort tidsrom, men et hav av tid og mentalitetsforskjell.
1989 var Håpets År. Gorbatsjov hadde på 4 år gjordt flere endringer enn noen trodde var mulig i Sovjetunionen. Glasnost og perestrojka var daglige ord, og håpet om En Bedre Verden var levende. Forhandlinger om nedrustning foregikk. Demokratiforsøket med valget til Folkekongressen var inspirerende. I Folkerepublikken China ville studenter teste sitt regimes vilje til å godta og rette seg etter kritikk. Mange var misfornøyde med levestandard, korrupsjon og udugelighet i forvaltningen og statsbedriftene. Den Himmelske Freds plass, landets sentrum, der Mao proklamerte Folkerepublikken 01.oktober 1949, ble åstedet for stadig flere demonstrasjoner, med krav om opprydning, ytringsfrihet og demokrati. Og Gorbatsjov var ventet på statsbesøk. Dinosaurene i kommunistpartiet måtte vente. Gorbie ble mottatt som en helt av studentene, men av sine partifeller fikk han klar beskjed om at China ville velge sin egen vei. Ingen glasnost der i gården.
Da gjesten reiste, skulle ro og orden gjenopprettes. Soldater og tanks ryddet Tien an Men med våpenmakt. Antallet drepte og sårede er fortsatt ukjent. Mange ble arrestert og idømt lange straffer. De som er sluppet ut trakasseres fortsatt av myndighetene. Enkelte studentledere klarte å rømme utenlands.
China har opplevet store forandringer i de ti årene som er gått. Landets økonomi åpnes mot utenverdenen, og det er et mål å bli medlem av WTO. Det statlige næringslivet privatiseres og effektiviseres. Utenlandske investorer slippes inn. Rettsvesenet oppgraderes. På det politiske området derimot, skal det ikke være forandres. Maktmonopolet til det chinesiske kommunistpartiet skal beholdes. Slik går det gjerne når man mister troen på ideologien, og makten blir det eneste saliggjørende. Derfor blir alle forsøk på å danne konkurrerende partier eller gi informasjon til den frie verden om brudd på menneskerettighetene slått hardt ned på.
Chai Ling, lederen for demonstrantene på den Himmelske Freds plass, klarte å rømme til USA. Der vil hun legge fortiden bak seg. Hun er kun sikker på èn ting: At internett vil bringe demokratiet til China. Ved hjelp av brannmurer har demokratiaktivister i USA hjulpet chinesiske aktivister til å kunne sende informasjon om menneskerettighetsbrudd i China til den frie verden, uten at myndighetene klarer å oppspore dem. Dermed viser det nye mediet sin overlegenhet. Tilhengere av frihet og demokrati klarer gang på gang å lure diktatorer og få formidlet informasjon ut til den frie verden.
Sommeren 1996 dominerte menneskerettighetsaktivister og en tibetansk munk norske media. Chinas smilende president, Jiang Zemin var gjest hos Gro, og politiet hold alle demonstranter effektivt unna. Norske aktivister tilbragte litt tid bak gitter, men verst var det å se munken som halve livet, 32 år, hadde vært bak lås og slå i chinesiske fengsler, bli buret inne i en norsk politibil. Norske politikere som hadde spist middag med hedersgjesten sto frem med fordømmelse av politiet. Og beviste igjen hvor selvsentrerte nordmenn er. Hva med å rette fordømmelsen mot Jiang og hans regime? Gro tok aldri imot vinneren av Nobels Fredspris, tibetanernes eksilleder Dalai Lama. Istedet ledet hun næringslivsdelegasjoner til China, og tok imot Jiang i Oslo. Ap-staten blandet makt og næringsliv i en stygg suppe, der menneskerettigheter var det utrivelige håret som måtte lukes bort.
Vi er så heldige her i Norge, der 90% av befolkningen tilbragte krigsårene på skauen og sloss mot nazistene. Vi lever trygt og fredelig, kan stemme og ytre oss, og bevege oss dit vi vil. Det er så lett å glemme at andre må ofre livet i kamp for de rettigheter vi betrakter som selvfølgelige.
Vi liberalister anser ikke individet som et middel, men et mål. Individet er ukrenkelig, har rettigheter som er naturgitte. Vi som lever i frihet bør skjenke mer enn en tanke til dem som ingen frihet har. Til alle verdens Wang Weilin, som forsøker å stanse Makten der indivdet er uten betydning. La oss hjelpe Wang Weilin og alle hans kampbrødre og søstre med å gjenreise respekten for individets ukrenkelighet.
Amnesty har aktivister som adopterer samvittighetsfanger, og med brevskriving og pakker holder kontakt og motet oppe hos den fengslede. Med brev til diktaturenes myndigheter viser AI at den frie verden ikke glemmer individene som ikke selv har lov til å bruke sin stemme. Det finnes mange måter å bidra til frihet og demokrati. Du kan finne din måte. I en organisasjon eller på egen hånd, f.eks ved å bruke internett.
La oss aldri glemme Wang Weilin, som viste at selv i et diktatur der individet intet betyr, har individet verdighet og vilje til å kjempe for sin rett til frihet.
Verdens diktatorer bør huske at friheten alltid vinner tilslutt.
