Seks år er gått siden Øystein Olsen holdt sin første såkalte årstale for Norges Banks representantskap og andre inviterte gjester. Ikveld er det atter årsmøte i sentralbanken, og Olsen holder sin syvende såkalte årstale, eller den første av seks i Olsens andre åremålsperiode.
Galskapen med lave renter fortsetter. Skjønt det kunne vært enda verre. I noen land er de negative. Den fullstendige galskap!
La oss se på noen påstander som altfor ofte blir stående uimotsagt.
«Offentlige prosjekter må til for å få fart i økonomien»
E24 meldte ifjor vår om at Statistisk Sentralbyrå har konkludert med at offentlige prosjekter er 70 ganger mer effektivt enn skattelette. Vi har da en såkalt blåblå finansminister som forteller oss at «dette er ingen nyhet». Den som liksom skal være høyresidens finansminister, tror altså fullt og helt på Keynes? Finansministeren bør sporenstreks sette seg ned og lese Bastiats essay Det som sees og det som ikke sees.
Ja, offentlige prosjekter kan skape arbeidsplasser og fart i økonomien. F.eks. ved en jernbaneutbygging ser vi all den aktivitet som blir resultat av denne utbyggingen. Problemet er bare at denne utbyggingen tar ressurser fra privat sektor, og det er alle de prosjekter som ikke blir noe av på grunn av ressursoverføring, som er det vi ikke ser.
«Forbruk stimulerer økonomien»
Det er et problem at vi ikke forbruker nok, det er det som gjør at økonomien går dårlig, og derfor må vi stimulere til mere forbruk, får vi ofte høre.
Ja, det er slik at mange bedrifter får det trangere når forbruket strammer inn. Men det er ikke dermed sagt at det er forbruket som driver økonomien, eller at forbruk kommer før produksjon.
La oss ta et eksempel med en familieforsørger som mister jobben. La oss tenke oss at han setter igang et prosjekt med å pusse opp badet i hjemmet for å fart i familieøkonomien. Absurd, ikke sant?
Så kommer innvendingen at det er annerledes i samfunnet som helhet. Og ja, noe er annerledes i et større samfunn enn i en familieøkonomi. Det er mulig i en samfunnsøkonomi at noen lever over evne mens andre lever under evne. Det er mulig i en samfunnsøkonomi at noen investerer mens andre sparer. Det er mye lettere i en samfunnsøkonomi å tro at veien til velstand er forbruk. Blant annet.
Men like lite som i en familieøkonomi kan forbruk i en samfunnsøkonomi komme før produksjon.
Når aktivitetsnivået plutselig bremser opp i et samfunn, ser politikere, byråkrater og synsere det umiddelbare at forbruket og investeringen har bremset opp. Derfor må både forbruksnivået og investeringsnivået stimuleres til å bli høyere. Samtidig!
Renten fungerer som en koordineringsmekanisme for bruk av penger over tid.
Under ellers like forhold går renten ned når menneskene i et samfunn går fra kortsiktighet til langsiktighet, sett i forhold til hverandre, også kjent som at tidspreferansen synker. Hvis vi blir mer langsiktige, setter vi en lavere pris på å vente med bruk av penger. Motsatt øker renten hvis vi blir mer kortsiktige, også kjent som at tidspreferansen øker.
Også under ellers like forhold synker renten når tilgjengelig sparekapital øker. Dette gir et naturlig signal til investorer om å investere. Renten går ned, og dermed blir det billigere å investere. Investorene vil få igjen for investeringene sine fordi det er mere kapital tilgjengelig i fremtiden til forbruk. Motsatt øker renten når tilgjengelig sparekapital synker. Da får investorene et signal om at de ikke bør investere så mye, for det blir mindre kapital tilgjengelig i fremtiden til forbruk.
Men for å få «hjulene igang» skal øvrigheten altså stimulere til forbruk idag og investeringer samtidig? Vi skal svi av ressurser idag samtidig som vi skal investere for fremtiden for å kunne bruke ressurser i fremtiden også? Ja, vi kan gjøre begge deler samtidig, men da med en naturlig fordeling over tid. Er det virkelig noe å lure på hvorfor dette går galt?
«Lav kronekurs er bra»
Vi får til stadighet høre at vi trenger lav kronekurs av hensyn til eksportindustrien. Vi trenger ikke en slitende eksportindustri i tillegg til en slitende oljeindustri.
Tenk deg en familieøkonomi, kanskje til og med din egen. Vil du virkelig at det du henter hjem for det du selger ute i markedet, skal ha så lav verdi som mulig bare for at du skal selge så mye som mulig?
Husk at vi eksporterer for å kunne importere. Dette gjelder også i noen grad dem som eier, driver og jobber i eksportindustri.
Det finnes en rasjonell grunn til å senke valutaens verdi. Å drive ned verdien på en valuta, er en måte å redusere lønninger på. Det er ikke en god måte å gjøre det på, men det er én måte å gjøre det på, som Peter Schiff blant annet har nevnt.
Kappløpet mot bunnen for valutaer er også en subsidiering av debitorer, folk som har gjeld. Det er i alle tilfeller en sabotasje mot sparere. Sparere opplever at de «tvinges» ut i aktivamarkeder, f.eks. boligmarkedet og aksjemarkedet, der vi har aktivainflasjon og dermed bobler skapt av den monetære inflasjon, som igjen er skapt av ønsket om en forutsigbar prisinflasjon.
Sparere må altså ha sine sparepenger i en valuta som bevisst saboteres eller i aktivamarkeder som er utsatt for bobler som er skapt av den samme iveren efter å sabotere valutaen. Og bobler må før eller siden sprekke. Det er ikke lett å vite på forhånd når.
Å delta i et kappløp mot bunnen for sin valuta, er ikke en god idé. Svakhet er ikke styrke.
«De som betaler formuesskatt, tåler det»
Anders og Knut har onkel Per på besøk. De får begge hver sin store sjokolade av onkel Per. Anders spiser opp sin samme dagen, mens Knut spiser halve og sparer resten. Det går et par dager, og Anders vil gjerne ha mere sjokolade. Knut vil ikke dele, men mor og far sier at han må. Slik er konseptet formuesskatten er basert på.
Formuesskatten er en del av fordelingspolitikken, som er slik at de økonomiske frukter fordeles, men ikke det slit og den svette som var grunnlaget for de økonomiske frukter i utgangspunktet.
Fordelingspolitikken innebærer blant annet at du «får igjen» i form av diverse potensielle ydelser fra f.eks. NAV. Men legg spesielt merke til at dekningen hos NAV for flere av disse «velferdsgodene» stanser på ca. samme nivå som der skattesatsen går opp, dvs. dagens tilsvarende til innslagspunktet for første trinn i toppskatten. Ville du frivillig inngått en forsikringsavtale med slike betingelser?
Mye kan sies om formuesskatten. Den er et incentiv mot sparing. Den oppfordrer til en livsførsel med økonomisk avhengighet. Den oppfordrer til å oppsøke smutthull, smutthull som gir negative effektiver. Disse smutthullene tettes efterhvert, og i den prosessen med å tette smutthull skal vi huske på at smutthull er hull som kapitalismen puster gjennom, slik Ludwig von Mises sa. Noen tror at Piketty er en god grunn til å ha en formuesskatt.
Mange mener at formuesskatten sørger for at rikinger som ellers ikke ville betalt skatt, nettopp får betale skatt. Vi hører sjelden om at disse rikingene som oftest har selskaper som betaler mer i skatt på et år enn det disse som klager, har i inntekt i løpet av et helt arbeidsliv. Var det noen som nevnte å få igjen for det man betaler inn? Noenlunde forholdsmessig?
Men det verste med formuesskatten er kanskje ikke det de superrike betaler. At de får mest skattelette når formuesskatten reduseres, er ganske naturlig, for de betaler mest i utgangspunktet. Det verste er kanskje hvordan formuesskattens tilhengere skyver de superrike foran seg i kampen for å bevare en formuesskatt, en formuesskatt som ofte betyr mere for et lavere sjikt av skattebetalere, for hvem formuesskatten kan være et betydelig innhugg i privatøkonomien.
Det er også et moment som svært sjelden kommer frem, nemlig hvordan formuesskatten bidrar til oppdragelse av folk. Mange kan ha med seg i bagasjen fra barndomshjemmet en kultur for å spare og for å skaffe seg og bevare en økonomisk uavhengighet. Er denne kulturen sterk, skal det mye til for å ødelegge den.
De som ikke har denne bagasjen med seg fra barndomshjemmet, kan imidlertid nokså lett la seg påvirke av formuesskatten til aldri å legge seg opp noen midler. De tenker kanskje som så at hvis noe skulle skje, er NAV der for dem. På denne måten bidrar formuesskatten, sammen med andre faktorer, til å hindre økonomisk mobilitet. Slik rammer formuesskatten dem som skatte- og fordelingskåte politikere kanskje mente å hjelpe med nettopp denne skatten.
Dagens refleksjon
Idag reflekterer vi over tilstanden i samfunnets økonomi. Tror vi på sentralstyring av eksperter ved Bankplassen og andre steder? Tror vi at disse ekspertene har begrensede muligheter til å styre rett, uansett hvor intelligente de måtte være, hvor gode modeller de måtte ha, eller hvor gode kunnskaper og ferdigheter de måtte besitte? Tror vi på desentralisering?
