Idag holder sentralbanksjefen sin årlige tale (egentlig snarere foredrag efter manus) for Norges Banks representantskap og andre inviterte gjester. J.K. Baltzersen har skrevet denne artikkelen.
Av J.K. Baltzersen
Det er litt over tre år siden Øystein Olsens tiltredelse, og det er dermed litt over halvveis inn i hans åremålsperiode. Denne årstalen er den årstalen som markerer halvt løp kjørt.
I tillegg er det iår 40 år siden Friedrich August von Hayek ble tildelt Nobels minnepris i økonomividenskap – for et bidrag som i aller høyeste grad har å gjøre med den situasjonen som vi er i idag.
Dét er en anledning til visse refleksjoner. Refleksjoner om hvordan det står til i verdens beste land å bo i ifølge FN – bortsett fra at FN selv har avvist denne tolkningen, og at det er noe tvilsomt at de faktorer som måles, kan tilsi at Norge er verdens beste land å bo i.
Eksportindustrien
Gjennom nesten hele Svein Gjedrems tjenestetid som sentralbanksjef på tolv år var man generelt overbevist om at det var det såkalte inflasjonsmålet som var styrende for sentralbankens politikk. Nå er det mer og mer som tyder på at man tar vesentlig mer hensyn til valutakursen. Det synes som man heller mer mot å «redde» landet generelt – og eksportindustrien spesielt – fra sterk valuta. Man ønsker seg en svak valuta.
Da herværende skribent gjestet FreedomFest i Las Vegas sommeren 2010, ble den norske krone, valutaen altså, trukket frem som en valuta som var forholdsvis trygg. Denne skribent vil uansett advare mot å tro at den norske valuta er trygg. Vi kanhende har et bedre utgangspunkt enn mange andre, men vi skal huske på at Oljefondet er investert i mange av de valutaene som ikke ansees som så trygge, og at også valutareservene har noe av den samme basisen. Relativt sett er det nok riktig at det står bedre til økonomisk her i Vest-Skandinavia enn ellers i Europa og i USA, men faren er at vi tror bedre om oss selv enn det som fundamentalt er tilfelle.
Skribenten gjestet på nytt FreedomFest i Las Vegas sommeren 2013. Tre år var gått siden forrige gang, og på Bankplassen ved Akershus festning var det kommet en ny sentralbanksjef. Denne gangen kunne man ikke høre noen uoppfordrede hyllester til den norske krone. Investoren Jim Rogers ble spurt hva som var den minst usunne valutaen i Europa. Svaret var at det sannsynligvis var den svenske eller norske krone. En annen foredragsholder på samme konferanse svarte på spørsmål om den norske krone at det nå var kommet en ny sentralbanksjef, og at han fulgte en noe annen linje.
Så hva er det med eksportindustrien som gjør at vi nærmest alle sammen kan gå ut og nærmest rope at svakhet er styrke. For det er da vitterlig det vi gjør når vi sier at vi styrker økonomien ved å svekke valutaen? Alle skal delta i kappløpet mot bunnen?
Vi er visstnok så avhengige av eksportindustrien at vi må subsidiere den gjennom pengepolitikken ved å sabotere valutaen. Nå subsidierer vi også noen andre, herunder låntagere, men dét kommer vi tilbake til. Poenget er at sentralbanken subsidierer noen med sparernes oppsparte midler.
Og det er visstnok så viktig for både eksportindustrien – og samfunnet forøvrig – at det er verdt å sabotere valutaen for den. Vi går visstnok særdeles tunge tider i møte dersom eksportindustrien bukker under. Skal man virkelig bli eller forbli rik av å redusere verdien på oppsparte midler?
Det finnes et alternativ for eksportindustrien. Dette er alternativet er å redusere sine kostnader, først og fremst lønnskostnader. Men her har vi altså pillen som mange i dette landet ikke er villige til å ta. For dette innebærer nemlig at mange må få sine nominelle lønninger satt ned. Vi har noen grunnleggende problemer som involverer kostnads-, lønns- og kompetansenivå. Vi kan velge å være verre enn strutsen og stikke hodet i sanden. Evt. kan vi være med på valutakappløpet mot bunnen og tro at vi skal bli eller forbli rike på den måten, noe som kanskje er noe av det samme.
Subsidiering gjennom pengepolitikken, bare til og med en åpning for at muligheten er der, på tilsvarende måte som med det meste av annen subsidiering, fører til at eksportindustrien alltid kan peke på sentralbanken når den har problemer istedenfor å gjøre tilpasninger på egenhånd – og dermed ta ansvar selv.
Så skal vi selvfølgelig også gjøre noe med det rigide lønnssystemet som dette landet har. Det er blitt sagt at vi mister industriarbeidsplasser og industri fordi vi er kommet til et høyere utviklingsnivå. Det er nok en del av forklaringen, men vårt rigide, egalitære lønnssystem kan nok ikke avskrives helt som årsak – ei heller oljeindustriens påvirkning på økonomien.
Inflasjonen og deflasjonsspøkelset
Så kommer vi tilbake til alle dem som har lån. De tilgodesees jo i betydelig grad gjennom en inflatorisk pengepolitikk. Men hvorfor er nå så mange med på dette? Jo, for det første er det de færreste som kommer inn på boligmarkedet uten fremmedkapital (om det er kapital eller kun kreditt kan man jo spørre seg om). For det andre er det veldig fristende å være med på leken. Hvorfor skulle man si nei takk til å få med seg «sin andel av» den monetære inflasjonen. Dersom man setter til side sparepenger, blir de jo omsider «spist» av inflasjonen.
Denne skribent har lagt merke til et hopp oppover i prisene på flere dagligvarer nå i begynnelsen av februar. Flere varer hadde en justering som var vesentlig høyere enn 2,5 %. Det kan være en del av den tilfeldige variasjon, men det kan også være tegn på noe annet.
Göran Persson har korrekt uttalt at den som setter seg i gjeld, ikke er fri. Så på et vis tvinger pengesystemet folk til å velge mellom frihet og det å være med på en karusell for å få «sin andel av» de nye pengene.
Vi får høre at stigende boligpriser gjør oss rike, men dét er feil. Generelt har man med tiden behov for mere plass. Med mindre man flytter til et område med langt mindre press eller reduserer boligstørrelsen, er de stadig økende boligprisene en ulempe. Ja, og de kan også være en fordel for investorer – gitt at de ikke blir sittende når det også går nedover.
Vi får stadig høre om den forferdelige deflasjonen. Hvis den kommer, blir det ille – visstnok. Det er det kjente deflasjonsspøkelset. Logikken er at hvis prisene går ned (prisdeflasjon), vil ingen bruke penger i påvente av at prisene skal bli lavere. Vi har nå litt prisinflasjon, og vi ser ikke at folk bruker opp alle pengene med én gang, men hvis vi får litt prisdeflasjon, vil altså all pengebruk stoppe opp?
Dersom det normale er prisinflasjon, er det muligens naturlig at pengebruken vil stoppe litt opp dersom man plutselig får en periode med prisdeflasjon. Man venter kanskje litt med å bruke penger. Men at alt næringsliv skal slite på grunn av det? Tvilsomt.
Maskinvareindustrien for informasjonsteknologi ser ihvertfall ut til å klare prisnedgang ganske bra, og dette er et permanent fenomen. Så la oss ta matvarer, som har midlertidige prisnedganger. Vi vet at det kommer noen perioder med lavere priser i nær fremtid med ganske stor sikkerhet, men vi lar ikke være å kjøpe mat i påvente av den lavere prisen.
Så har vi tilfellet med prisdeflasjon som et permanent fenomen. Hvis prisdeflasjon er det normale, vil dette innebære en stor endring i forhold til dagens regime. Økonomien vil sannsynligvis ikke være så lånebasert. Man vil sannsynligvis se mere sparing – og mindre av at man låner seg til velstand. Sannsynlig er det også at det med dette følger mer langsiktig tenkning, og kanskje vil vi se tendenser til mindre forbruk, noe som ikke nødvendigvis er av det onde.
Og så vil noen kanskje si at vi ikke får lånetransaksjoner i det hele tatt. Neppe! Vi vil nok riktignok i stor grad se slutten på fenomenet at man skal tjene penger på selve lånet. Men man vil fortsatt se at bedrifter låner penger av sparere. Og man vil sannsynligvis se en mye sunnere låneøkonomi, som ikke kan kalles en låneøkonomi i den forstand man ofte oppfatter idag. Dette bringer oss til den østerrikske teorien om forretningssyklusen, som den nevnte Hayek har bidratt mye til.
En sentralbank kan pumpe nye penger inn i økonomien ved hjelp av flere virkemidler. [Khan Academy har noen videoer om dette, blant annet denne om åpne markedsoperasjoner og kvantitative lettelser.] I tillegg kan bankene øke pengemengden på toppen av dette. Dette gir en multiplikatoreffekt ved bankvirksomhet. Direkte oversatt fra engelsk får man brøkdelsreservesystemmultiplikatoren. [Igjen forklarer Khan Academy dette, blant annet i denne videoen.] Finanstilsynet er inne på noe med sitt egenkapitalkrav, men man tar heller ikke her ondet ved roten.
La oss betrakte et marked uten intervensjon – og uten kunstig tilførsel og stimuli. Dersom sparekapitalen øker, vet vi at det i fremtiden er tilgjengelig midler for forbruk. Samtidig blir det mere tilgang på lånekapital, og rentene blir lavere. Det blir altså et naturlig signal om å investere mere, og man har tilgjengelig forbrukskapital i fremtiden for at investeringene blir lønnsomme. Den motsatte effekten får man ved redusert tilgjengelig sparekapital. Ved kunstige inngrep – eller ved multiplikatoreffekt ved bankvirksomhet for eksempel ved fri bankvirksomhet – gis det feilaktige signaler, og man får overinvestering, evt. underinvestering. Ved overinvestering kan ikke alle prosjekter fullføres. Det er ikke ressurser nok. Dermed kommer før eller siden en boble til å sprekke.
Men vi kan kanskje anta at deflasjonsspøkelset er så farlig at dette er noe vi må leve med? Mulig dét, men vi skal huske på at USA hadde frem til ca. da Federal Reserve ble opprettet i 1913 en veldig lang periode med både økonomisk vekst, prisdeflasjon og langt mindre problemer med bobler (panikk istedenfor depresjon).
Den store depresjonen i USA startet ca. 1930 og varte til den andre verdenskrigs slutt – da man gjennomførte en kraftig tilbakerulling av statsapparatets omfang, noe som keynesianerne advarte mot de dystre konsekvensene av. Det var altså tilbakerullingen av statsapparatet som til slutt løste krisen, ikke de tidligere inflasjonsdrivende og statsutgiftsøkende tiltak. Vi får allikevel fortsatt vite f.eks. at i en tid da folk flest har dårligere råd, er det som skal redde oss ut av krisen prisinflasjon. [For mere om disse temaene kan man f.eks. lese Meltdown av Thomas E. Woods jr.]
Skatt
Når det er monetær inflasjon, vil dette før eller siden manifestere seg i prisinflasjon, men ikke nødvendigvis i konsumprisindeksen. Det er ikke naturlig for markedet å være i likevektstilstand. Den monetære inflasjonen vil finne steder å bli konvertert til prisinflasjon. Dette kan f.eks. være i aksjemarkedet eller i boligmarkedet – eller markedet for fast eiendom. Noen hevder at boligmarkedet kun har med markedspress å gjøre, men da holder de tilgangen på penger utenfor det hele, og tilgangen på penger er i aller høyeste grad påvirket av sentralbanker rundt omkring i verden. Det er med andre i liten grad snakk om et fritt marked – for pengesiden av saken.
Så den monetære inflasjonen, som i stor grad er drevet av Staten, gir følelsen av at man blir mye rikere, og kan man navigere riktig ved å ri bølgene til riktige tider, kan man komme ut av dette ganske godt. Det som imidlertid er et viktig poeng, er at verdiene i stor grad er blåst opp av den monetære inflasjonen. Når man så «realiserer gevinst», er ikke en uvesentlig del av den «gevinsten» kompensasjon for valutaens verditap. Dette må man så betale «gevinstskatt» av. Staten forringer pengeverdien og krever så skatt av vedlikehold av pengeverdien.
Samtidig synes løsningen på de fleste problemer så altfor ofte å være enda mere i skatt. Det er nok riktig at mye av økningen i boligpriser kan tilskrives den fordelaktige behandlingen av bolig som formuesobjekt i forhold til andre formuesobjekter, men det er allikevel ikke der kjernen i problemet ligger. Skatteregler bidrar til at den monetære inflasjon finner veien til boligmarkedet som prisinflasjon, men skattereglene er ikke årsaken til at den monetære inflasjonen er der i utgangspunktet.
Som så ofte ellers er den riktigste løsningen på problemet å løse problemet ved roten. Og som så ofte ellers er politikkens løsning å ta problem alle andre steder enn ved roten. Ja, det er nok politisk vanskelig å ta problemet ved roten, for det gir i førsteomgang mange ubehageligheter – på kort sikt – som man så gjerne skulle ha utsatt. Men ved at man skyver problemene foran seg, har problemene en tendens til å bli større.
Nye oljepenger imorgen
Vi har i Norge vendt oss til en oljeøkonomi, og som det skulle fremgå av det ovenstående, er ikke problemene bare fordi vi har en oljeøkonomi. Vi har også en tendens til å være late som forbrukere – dvs. at vi godtar høye priser.
Før jul skrev økonomijournalist i Aftenposten Øystein Kløvstad Langberg at hans far hadde liten forståelse for vaskehjelpen i studentkollektivet. Langberg viser også til at nordmenn er syv ganger rikere enn i 1942. Han har med i sin artikkel en variant av den berømte grafen av økonomisk velstand fra år 0.
Poenget med Langbergs artikkel synes å være at alt er blitt så mye bedre, at vi bare er blitt rikere, og at vår rikdom tillater oss å ha vaskehjelp i studenttiden. Det er nok litt mere komplisert, for å si det diplomatisk.
Det er nok ganske sikkert at langt flere kan ta seg råd til – eller ihvertfall tar seg råd til – vaskehjelp idag enn for ca. tredve år siden. Det er samtidig slik at færre kan ha fast hustjeneste idag enn for ca. sytti år siden. Forholdstallet syv mellom idag og 1942 bør man nok ta med en klype salt. Hvis regnestykket inkluderer boligprisene og kun er justert for konsumprisindeksen, blir muligens forholdene litt annerledes enn statistikken og regnestykkene gir uttrykk for.
Min egen morfar, som studerte på NTH på slutten av 1920-tallet, finansierte sine studier ved eget arbeide. Langberg finansierte den sannsynligvis både med deltidsjobb og lån og stipend fra Lånekassen. Dette vil si at han i stor grad hadde et forbruksbudsjett i sine studiedager med lånte penger fra en grei långiver. Han brukte altså, får vi tro, penger på vaskehjelp som han skulle tjene senere.
Utviklingen er ikke fullt så enkel som at vi er blitt rikere, som vi forsåvidt jo er blitt. Vi har også fått høyere nominelle verdier på vår faste eiendom, uten at dette i seg selv betyr at vi er rikere. Vi er blitt flinkere til å leve på lånte penger, noe som absolutt ikke trenger å være så positivt.
Generelt har vår arbeidsmoral hatt en utvikling som ikke er helt heldig, og utviklingen ser ikke ut til å ta en annen retning med det første. Det fantes rike nordmenn før i tiden også. Den gang var noe de hadde en tendens til, å ha et sunt forhold til penger (les: først og fremst at det ikke var noe som «grodde på trær»), noe som ekstra rike mennesker idag muligens fortsatt har (og vi skal selvfølgelig ikke utelukke at andre også har det, men det synes å være mindre utbredt idag enn tidligere).
Vi sparer ikke til den regnværsdagen som eventuelt kommer rett bak horisonten, blant annet fordi vår tro på at en virkelig regnværsdag kommer, er blitt mindre, og vår tro på at Staten kan redde oss, har også sin betydning. Vi har også en tendens til å planlegge mindre for de fremtidige generasjoner.
Men det er vel kanskje ikke så farlig? For det kommer vel nye oljepenger imorgen?
Toinntektsfamilien og boligen
Vi får høre at kvinnen er frigjort ved at familien er blitt avhengig av hennes inntekt i tillegg til mannens. Arbeit macht frei?
I tillegg driver feminismen ved «mammapolitiet» rått mot mødre som trer ut av det forventede mønsteret der barna «skal» gå i barnehave – eller kindergulag – fra fylte ett år. Septembergrensen for søknad til barnehave synes ofte omtalt blant dem det er relevant for, og det blir nærmest tatt for gitt at man ikke skal avvike fra å ønske sine barn til institusjonen fra de er ett år gamle.
Man får høre at man «må» ha bil når man har barn, og så «må» man ha to inntekter for å betale for den bilen man «må» ha. I tillegg diskrimineres éninntektsfamilier skattemessig sterkt med toppskatten. Historien kunne sikkert fylles på med enda mere.
Oppå det hele kommer den boligen som man typisk skal ha en større versjon av, og som vokser i «verdi» nesten daglig. Vi «skal» ha en bolig som vi eier selv. Og vi jobber så vi får det til – med gjeld langt oppover.
Men vi er ihvertfall ikke husmenn lenger…
—
J.K. Baltzersen er assosiert redaktør i Farmann. Han hadde en alternativ årstale for tre år siden
