Vi har idag hatt en såkalt blå-blå regjering i de berømte hundre dager. Et nytt statsbudsjettår er såvidt kommet igang. Det er sikkert mange som har sine forhåpninger til det nye regimet efter åtte år med rødgrønn regjering. Selv stemte jeg blankt ved fjorårets stortingsvalg, noe som var en gjentagelse av stortingsvalget før der igjen – og forsåvidt også for det mellomliggende lokalvalget.
Aftenposten tok i forkant av høstens stortingsvalg initiativ til medieaksjonen MIN STEMME 2013 («Unge til valgurnene»), og ca. et par dusin aviser deltok. Noen uttalte at man skal stemme fordi noen dør for retten til å stemme. Javel? Er dét grunn god nok? Isåfall skulle vel Liberaleren bli overbevisst til monarkiets sak dersom noen var villig til å dø for nettopp monarkiet.
Lars Akerhaug i Minerva gikk ut mot kampanjen med blant annet begrunnelsen at dersom du ikke vet hva du driver med når du står ved valgurnen, har du ikke noe der å gjøre, noe som også den amerikanske TV-personligheten John Stossel har vært inne på. VGs Anders Giæver var også inne på noe av det samme.
Da fedrene på Eidsvold besluttet stemmerettsreglene, ble aldersgrensen satt til 25 år (i tillegg til andre begrensninger). Slik samfunnets utvikling har vært med hensyn til når folk kommer ut i arbeide, burde man sett en økning av aldersgrensen. Isteden har man sett at aldersgrensen har vært satt ned til 18 år (egentlig er den nesten 17 år – den som er født på nyttårsaften, har i prinsippet stemmerett dagen efter sin 17-årsdag), og nå leker man med en 16-årsgrense.
Tormod Vaaland Burkey tok ikke-velgerne i forsvar.
Mediekampanjen har spurt om vi kunne kalle «oss» et demokrati dersom alle under 30 ble nektet stemmerett. Det er mulig at svaret er at vi ikke kan det, men nå er det heller ikke slik at dersom noe blir mere demokratisk, er det nødvendigvis bedre, eller at hvis noe blir mindre demokratisk, er det nødvendigvis verre.
Et av innleggene som sto på trykk i Aftenposten (i duell med sjefredaktøren 5. september i seksjon Osloby, ikke tilgjengelig i Aftenpostens nettutgave, men bilde er lagt ut av ham selv) var fra en ganske ung mann ved navn Marius Thorsen, og han hadde ikke tenkt å stemme. Han mente tvertimot at det var viktig ikke å stemme. Han uttalte videre at den eneste som politikere frykter mer enn sine motstandere, er sofavelgeren. Aftenposten har flere andre eksempler. Det blir ofte sagt at den som ikke stemmer, ikke har noe han skulle ha sagt før neste valg igjen. Javel? Som blant andre avdøde George Carlin (med sine vanlige innslag av upassende sprog, herunder kroppssprog) har vært inne på, er man medansvarlig når man har vært med på å velge politikerne. Skulle man sagt at den som ikke har vært med på den lokale mafiaens avstemning om hvem de skal rane, ikke har noe de skulle ha sagt – moralsk sett ihvertfall – når mafiaen raner?
Daværende ambassadør for USA til Norge sa ihøst at alle norske partier kunne passe inn i det amerikanske partiet Demokratene. Nå har nok også USA problemet at de (to) store partiene mest har forskjeller i ideologi og retorikk, ikke så mye i praktisk politikk. Man kan si at man får velge mellom Coca Cola og Pepsi Cola. Dét er nok noe satt på spissen, men det er allikevel ikke langt fra sannheten. Det er ikke de helt store forskjellene partiene imellom, hverken i Norge eller USA.
Det var ikke noen imponenerende fire år vi hadde bak oss da den rødgrønne regjeringen tok roret. Det var under den såkalte borgerlige regjeringen som da gikk av som det blant annet var blitt innført dobbeltbeskatning for aksjeutbytte, økning av overvåking av finansielle transaksjoner og kjønnskvotering i private bedrifters styrer. Den rødgrønne regjering skulle sette skattenivået opp igjen til 2004-nivået. Det var visstnok gått ned under den såkalte borgerlige regjering. Javel? Vi kunne se statistikk som viste at skattenivået var steget under den såkalte borgerlige regjering, både i antall kroner og andel av BNP. Statsråd Sanner har nylig varslet at det byråkratiske apparatets størrelse ikke skal reduseres. Videre skal den nye regjeringen tilsynelatende gå til angrep på bedriftsinterne aldersgrenser for pensjonsavgang. Det er flott at folk skal få lov å jobbe lenger, men er det virkelig en god idé å basere dette på tvang? Og hva skiller den tilnærmingsmåten fra den såkalte politiske hovedmotstanders?
Under den rødgrønne regjeringen – nærmere bestemt 1. juli 2006 – ble den tollfrie kvoten for alkoholvarer endret til fordel for de reisende. Og mange jublet. Dette fremsto som noe patetisk, ikke fordi det i seg selv ikke var positivt at man legalt kunne slippe forbi tollerne, som i denne sammenheng gjerne får kalles grensebanditter, med mere uten ytterligere betaling, men fordi det så åpenlyst demonstrerer hvor lettkjøpt man er.
Vi kan ikke regne med at det stadig voksende statsapparatet vil bli mindre under den regjering som vi nå har fått. Vi har fått forbud mot Edisons lyspærer i dette tiåret. Vi kan nok ikke regne med at dét vil bli borte under den nye regjeringen heller.
Det er blitt sagt at de endringene den nye regjeringen fikk gjort i budsjettproposisjonen ikke ville forandre Norge. Det sies ofte at det ikke skjer store endringer i det første budsjettet fordi det er ikke lange tiden til å gjøre endringer. Det er imidlertid ikke de helt store endringer som blir gjort ellers heller. Det går fra veldig minimale endringer til litt mindre minimale endringer.
Det er blitt sagt om Høyre-regjeringen og den påfølgende koalisjonsregjering på 1980-tallet at den(de) endret Norge. Ja, på noen punkter gjorde den dét. Vi kan være glade for at den type regulering som vi hadde fra ca. 1945 til 1970-tallet i stor grad er historie. Samtidig vet vi at samfunnet er mer gjennomregulert og statsdominert enn noen gang. Det går i én retning. Det er den måten det ble gjort på i perioden 1945-1980 vi ikke har lenger. Mange håper kanskje at vi har foran oss Norges svar på Reagans og Thatchers «revolusjoner». Javel? Det er lite sannsynlig at den typer endringer som disse gjennomførte vil kunne se dagens lys i Norge de nærmeste årene. Det er vanskelig f.eks. å se for seg at Erna Solberg bryter ned norske fagforeningers makt slik Thatcher – ihvertfall tilsynelatende – gjorde med de britiske. For det andre er Reagan og Thatcher oppskrytt med hensyn til å ha endret retningen.
Arveavgiften er avskaffet. Formuesskatten er trappet litt ned. Nettoskattesatsen er satt ned med ett prosentpoeng, mens trygdeavgiften er satt opp med 0,4 prosentpoeng. Finansministeren har varslet skattereduksjoner. De realistiske optimistene sier at det må jobbes for å få til endringer. Det er mulig at det på noen punkter kan bli bedre.
På den annen side ønsket den blå-blå regjeringen å fortsette den skattemessige diskrimineringen av éninntektsfamilier ved sjonglering med skatteklassene. Det var de andre mindre sosialdemokratiske partiene som fikk avverget dette. Vi har sett en stadig utvikling i retning av toinntektsfamilier og barn nærmest utelukkende oppvokst i barnehaver og andre institusjoner. Permisjonsdebatten som var i valgkampen er et eksempel på at de færreste tør si det som er nødvendig å si. Retningen kommer neppe til å bli særlig annerledes – dét et retorisk angrep fra de rødgrønne til tross.
Statssekretær Jon Gunnar Pedersen (H) i Det kongelige finansdepartement uttalte ved utnevnelsen – ifølge Aftenposten – at den nye regjeringen var den mest talentfulle siden Lord Grenville, som var statsminister i Storbritannia under George III – og mens Norges konge holdt til i København. Det er godt mulig, attpåtil meget sannsynlig, at den nåværende regjering er mere kompetent enn den foregående, men dét skal på den annen side ikke så mye til. Men at vårt moderne demokrati nå helt plutselig skulle ha produsert den mest talentfulle regjering på over 200 år, ikke bare i Norge, og dermed blant annet skulle overgå enhver norsk regjering før parlamentarismen, er – for å bruke det engelskmennene er flinke til, nemlig et voldsomt understatement – å ta en smule i. [Evt. har vi å gjøre med et forsøk fra Pedersen på å være morsom.] Vi observerer også at den blå-blå regjeringen følger den politisk korrekte mote. Det som virkelig er på moten nå, er å ha kvinnelig forsvarsminister, nå i denne tiden der det er så populært å sende kvinner til fronten.
Mitt valg om å stemme blankt kan – for ordens skyld – forøvrig ikke i vesentlig grad betraktes som en prinsipielt tiltak med bakgrunn i skribentens holdning til parlamentarismen.
Apropos politisk korrekthet: Solveig Horne ble angrepet med én gang. Herværende skribent fant både enighets- og uenighetspunkter, men dét skal vi la ligge. Poenget er at det synes relativt åpenbart fra medstrømsmedienes side at man skal holde seg på den smale, politisk korrekte sti.
For noen år siden ble en Høyre-topp utfordret med toppskattens avskaffelse. Da var svaret at det var riktig å avskaffe den, men Høyre kunne ikke mene det. Vi skal huske at dette blant annet er partiet som byttet ut sin gamle logo med H, som representerte fasthet og stabilitet, med en høyrebølge, som representerer fasthetens og stabilitens nærmest diametrale motsetning (ikke dermed sagt at det ikke var vingling før logoen ble byttet ut).
Julenissepartiene utvider staten, og det er begrenset i hvilken grad belteinnstramningspartiene tør å ta tilbake det julenissepartiene har gitt til velgerne. Sannsynligvis vil Norge fortsette å være landet der julenissen kommer til byen hver eneste kveld året rundt.
I beste fall vil den nåværende regjering endre i riktig retning et ørlite bitte grann.
Jan Arild Snoen skal være vaktbikkje mot den nye regjeringen, noe som er bra, og jeg er ganske sikker på at Liberaleren kommer til å gjøre det samme på en ganske god måte, men med en mindre leserskare.
Ved å stemme gir man sitt bifall til systemet. Det bidrar til legitimiteten, selvom du mener at du stemmer på det minst dårlige alternativ. Da har du ihvertfall gitt ditt bifall til alt det dette minst dårlige alternativ står for. Dette på tross av at du vet at du egentlig ikke gjør det. Når forskjellene er som de er, dvs. for det meste i retorikk og ideologi, ikke så mye i praktisk politikk, blir poenget enda mindre. Sannsynligheten er også liten for at din stemme skal gjøre noe utslag. Det er som å kaste en bøtte med vann i Mjøsa og forvente at vannstanden skal stige. I mediekampanjen fikk vi over minst én helside vite at én stemme ikke hadde mye å si, men at det allikevel var viktig at nettopp den ene («du»), hvis stemme altså ikke hadde mye å si, avla stemme. Logikken i dette ble ikke forklart, og det er fristende å sitere H.L. Mencken:
Democracy is a pathetic belief in the collective wisdom of individual ignorance.
Herværende skribent overhørte for noen år siden noen snakke om ute i skolegården ved valglokalet på en valgdag at det egentlig ikke ga så mye mening å gå og stemme, men at man gjorde det allikevel.
Hvis personsammensetningen er viktig, kan et lite antall stemmer gjøre utslaget, spesielt i kommunestyrer, men i det store og det hele er innflydelsen man har med sin stemme, oppskrytt.
Da fagbevegelsen – deler av den ihvertfall – oppfordret til å boikotte Olav Thons hoteller på grunn av hans noe oppsiktsvekkende annonsekampanje [At organisasjoner for bønder er del av fagbevegelsen, kan diskuteres, men de driver nå med en slags lønnsforhandlinger på tross av at bønder egentlig er næringsdrivende.], fikk skribenten et lite innfall om at han kanskje skulle stemme på Fremskrittspartiet, men det tok ikke mange sekundene før han slo det fra seg. Bedre er det nok at mange velger å bo på Olav Thons hoteller som mottiltak.
Jeg har ikke sagt at å avgi stemme – annet enn blankt – er feil i enhver sammenheng. Jeg stemte f.eks. mot at Oslo skulle være vertskap for noen leker i 2022. I andre situasjoner kan det også være riktig.
Man kan selvfølgelig spørre hvorfor man skal stemme blankt når man kan la være å stemme i det hele tatt. Registreringen av blanke stemmer er da stort sett kun interessant for historikere og statistikere – og blanke stemmer utgjør ingen forskjell for mandatfordelingen. Mulig dét, men det gir ihvertfall meg en personlig verdi å stemme aktivt mot (og så gir det sikkert mange en personlig verdi å stemme aktivt for et parti også, selvom det i det store og det hele betyr minimalt eller mikroskopisk mer enn intet) – istedenfor ikke å stemme i det hele tatt. Så kan man jo alltids lure på om det gir en støtte til systemet når man teknisk sett avlegger en stemme, men jeg har ihvertfall ikke gitt noen aktiv støtte til en politiker.
—
J.K. Baltzersen er assosiert redaktør i Farmann. Han er prosjektleder for et bokprosjekt i anledning grunnlovsjubileet – en antologi med blant annet Egil Bakke blant bidragsyderne [interesserte kan fortsatt melde seg].
